Reklamasjonsfrister

For de fleste kontraktstyper vil man i avtale eller lov ha en ”relativ” frist for reklamasjon, som løper fra den som er berettiget fikk vite eller burde vært klar over misligholdet. En slik relativ frist vil typisk være innen rimelig tid eller uten ugrunnet opphold, der man etter en konkret helhetlig vurdering av det som bør være normal lojal opptreden i kontraktsforholdet tar stilling til om kreditor har reklamert innen fristen.

Samtidig vil det være absolutte frister for reklamasjon innenfor diverse kontraktsforhold om kjøp, som begynner å løpe fra tingen ble overtatt. Ved oversitting av en absolutt frist, er hovedregelen at mangelskravet er for gammelt og ikke kan gjøres gjeldende, uansett om mangelen har vært der siden overtakelse av kontraktsgjenstanden og man ikke har oppdaget den tidligere. Et generelt unntak er likevel dersom man gjennom avtalt garanti har påtatt seg ansvaret for lenger tid, eksempelvis at man gir ti års garanti på tingen.

Objektive grenser for reklamasjonsfrister kan også være fastsatt i avtale. Dersom den ene part er forbruker, kan ikke reklamasjonsfristen innskrenkes i forhold til de rettigheter forbrukeren har etter lov, dersom kontrakten faller inn under en kontraktstype underlagt lov som avhendingsloven, kjøpsloven, håndverkertjenesteloven mv.

Ved overtredelse av de absolutte frister, er det uten betydning om mangelen nettopp ble oppdaget. De absolutte frister markerer således når kjøpet er blitt så gammelt at den som har levert ikke lenger har noen risiko for at tingen er mangelfull, og har mye til felles med foreldelsesreglene ved å avskjære ellers berettigede krav (preklusiv virkning). Dersom det gjøres gjeldende krav mot tidligere salgsledd, må reklamasjonen også rettes mot tidligere salgsledd innen den relative og absolutte frist, og ikke bare mot selger i det direkte salgsledd.

De relative frister løper således innenfor de absolutte frister, og om kravet er i behold vil således være avhengig av at det både er reklamert innenfor den absolutte frist (den absolutte yttergrense for å kunne påberope seg mangel), så vel som innenfor den relative frist (den relative frist for å reagere og si fra til den som skal levere når mangel er oppdaget).

Fristen for å reklamere vil innenfor flere kontraktstyper ofte være ”innen rimelig tid” fra kreditor fikk eller burde fått vite om misligholdet (mangelen). Her er det viktig å bemerke at mottaker av en ytelse normalt har en plikt til å undersøke den mottatte ytelse innenfor rimelighetens grenser så snart som mulig ved levering (undersøkelsesplikt), slik at reklamasjonsfristen vil kunne begynne å løpe fra da mangelen burde vært oppdaget etter en konkret skjønnsmessig vurdering.

Fristen er relativ, fordi hva som vil være reklamasjon innen rimelig tid vil avhenge av kontraktstype, forholdet mellom kontraktspartene (forbruker vs. næringsdrivende), kutyme i bransjen, muligheten til å oppdage mangelen mv.

I Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s 80 er det sagt følgende om hva som vil være ”rimelig tid”: ”Hva som er « rimelig tid » for å foreta reklamasjon, beror ikke minst på hvem som er kjøper. Er tingen kjøpt av en næringsdrivende til bruk i næringsvirksomheten, kreves det raskere reaksjon enn om det dreier seg om en forbrukerkjøper. I forbrukerkjøp vil individuelle forhold som f.eks bortreise eller sykdom lettere få betydning. Hva slags ting kjøpet gjelder kan også ha betydning for fristen. Et spesielt moment er hva slags sakkunnskap kjøperen har om tingen. Mangler kjøperen sakkunnskap, kan han være nødt til å nytte sakkyndig hjelp for å vurdere om det virkelig foreligger en mangel som kan gjøres gjeldende”.

I profesjonell virksomhet mellom næringsdrivende stilles normalt strenge krav til rask notifikasjon og oppfølging. I løpende handelsforhold har det lenge vært antatt at reklamasjon på mangel skal skje ”straks”. Mellom vanlige næringsdrivende innrømmes noe mer tid, men normalt ikke mer enn noen få dager. Ofte er betegnelsen ”uten ugrunnet opphold” benyttet. I forbrukerforhold har det vært antatt at forbrukeren kan bruke noe mer tid, og det kan også legges vekt på individuelle forhold hos forbrukeren som sykdom i forhold til sen reklamasjon. I forbrukerkjøpsloven § 27 er fristen opptil to måneder, og i prinsippet også lenger dersom det har vært rimelig grunn til å vente med reklamasjonen utover to måneder.

Ofte vil debitor eller debitors ansvarlige forsikrer gjøre gjeldende at det er reklamert for sent og/eller ikke godt nok for å fri seg fra debitors ansvar (for sen reklamasjon er sammen med foreldelse en lettvint måte å slippe unna et ellers berettiget krav på – dersom vilkårene foreligger).

Rettspraksis og nemndpraksis (som Forsikringsklagenemda, Bankklagenemnda mv.) har de senere år også stilt strengere krav til reklamasjoner, da det muligens er en tendens til at det kun bør være krav som har vært håndtert lojalt og rettidig som bør belastes domstolene eller andre tvisteløsningsorganer, med mindre kreditor har hatt rimelig grunn til å ikke reklamere før. Derfor er det viktig at man som kreditor er påpasselig med å reklamere med en eneste gang mangel er konstatert, selv om man personlig skulle mene at man kan vente og likevel ligge innenfor eksempelvis rimelig tid. Det er ikke sikkert at motparten er enig i din vurdering om hva som er rimelig tid, og man utsetter seg således for unødvendig rettslig risiko ved eventuelt å avvente.