Prisavslag

Prisavslag er en misligholdsbeføyelse som går ut på at kjøper eller bestiller av tjeneste får et forholdsmessig avslag i prisen på grunn av mangelfull ytelse, som skal tilsvare mangelens forholdsmessige verdi opp mot markedsverdi.

Prisavslag kan kreves når det objektivt sett foreligger mangel (avvik fra det avtalte). Det er ikke krav om at mangelen må skyldes subjektiv skyld eller at mangelen lå innenfor misligholderens kontroll (kontrollansvaret). Prisavslag kan også normalt gis ved opplysningssvikt av en viss størrelse, jf. Rt. 2000 s. 199 og Rt. 2001 s. 369.

Prisavslag kan også i prinsippet tenkes når mangelen er forsinkelse, men det vil da ofte være vanskelig å fastslå hvor mye forsinkelsen “er verdt” i forhold til et “forholdsmessig prisavslag”. Innenfor forbrukerkjøp vil prisavslag imidlertid alltid forutsette at tingen er levert, og det er også innenfor de fleste kontrakttyper et mangelsansvar og skal kompensere verdien av mangelen ved det leverte.

Prisavslag skiller seg fra vanlig erstatning ved at det ikke er krav om utvist skyld i kontraktsforholdet eller annet ansvarsgrunnlag som kontrollansvaret. Videre vil prisavslag i stor grad også være en subsidiær beføyelse, idet selger normalt skal gis mulighet til omlevering eller retting ved krav om prisavslag, jf. Rt. 2006 s. 999:

”Bestemmelsen (om prisavslag) innebærer at kjøperen ikke kan kreve prisavslag dersom selgeren retter feilen. Da bestemmelsen gir selgeren krav på å rette, tapes også retten til prisavslag dersom kjøperen uberettiget motsetter seg retting eller ved sin opptreden ikke gjør dette mulig for selgeren, jf. fjerde ledd andre punktum. Selgerens rett forutsetter at retting kan skje uten « urimeleg ulempe » for kjøperen, og kjøperen må ikke ha « særleg grunn » til å motsette seg rettingen. Slik denne saken ligger an, går jeg ikke nærmere inn på disse vilkårene”.

For det tredje er prisavslag en reduksjon i prisen, begrenset til mangelens verdi, som trekkes fra et betalt eller ubetalt vederlag, og er ikke erstatning til dekning av debitors økonomiske tap. Prisavslaget skal utgjøre forskjellen på markedsverdien av tingen eller tjenesten med og uten mangel. Begrunnelsen er at kontraktsforholdet skal balanseres ved at det ikke skal betales full ytelse – dvs. full pris, når motytelsen er mangelfull. Prisavslaget skal således tilsvare mangelens verdi.

Kravet om at prisavslaget skal være forholdsmessig innebærer at dersom mangelen reduserer markedsverdien av tingen med for eksempel 10 %, har kjøperen rett til 10 % avslag i prisen han betalte, dersom han betalte markedspris. Dersom han betalte 10% under markedspris, har han normalt ikke krav på prisavslag, siden han allerede har fått avslag i prisen, og må eventuelt kreve erstatning. Dersom han har betalt 10% overpris, vil kjøper i prinsippet kunne kreve 20% avslag i prisen (10% for overprisen og 10% for mangelens reduksjon av markedsverdien). Innenfor fast eiendom har denne problemstillingen vært særlig aktuell, når eiendom er solgt under takst og under prisantydning.

Det er leveringstidspunktet (når risikoen gikk over på den andre part) som legges til grunn, når en skal finne prosentsatsen på forholdet mellom markedsverdien av tingen med og uten mangel. Dersom det skjer en økning eller reduksjon i markedsverdien mellom avtaleinngåelse og levering, så skal man ta utgangspunktet i markedsverdien ved levering.

I forarbeidene til kjøpsloven Ot prp nr 80 (1986-87) s. 90 er det sagt følgende om beregningen av et forholdsmessig prisavslag:

”Forholdet mellom den nedsatte og den avtalte pris skal tilsvare forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktmessig stand. Har kjøperen fått tingen til under markedsverdien, skal han altså ikke ha et prisavslag som fullt ut tilsvarer verdireduksjonen. Omvendt vil en kjøper som har betalt overpris få et større prisavslag enn verdireduksjonen”.

Dersom tingen ikke er beregnet for videresalg, men for kjøperens eget bruk, kan det være vanskelig å finne frem til en markedsverdi. Prisavslaget skal da kunne skje ut fra en skjønnsmessig vurdering av mangelens betydning for kjøperen. Det samme gjelder når det ikke er noe galt med tingen, men tingen ikke tilsvarer de opplysninger om tingens egenskaper som selger har gitt.

Hvis det eksempelvis ved tjenester ikke er mulig å fastsette hva som er markedspris, så skal prisavslaget normalt settes til hva det vil koste å få mangelen rettet, jf. eks. håndverkertjenesteloven § 25 annet ledd:

”Prisavslaget settes til det det ville koste forbrukeren å få mangelen rettet, bortsett fra kostnader som nevnt i § 24 (4) annet punktum. Vil kostnadene bli urimelige i forhold til mangelens betydning for forbrukeren, skal prisavslaget svare til mangelens betydning”.

Ved fast eiendom er det vanskelig å anslå markedsverdi, da eiendomspriser kan variere ut fra flere faktorer. Prisavslaget vil ved fast eiendom således normalt være kostnadene ved å få mangelen rettet, jf. avhendingsloven § 4-12.

Medfører utbedring av mangelen standardøkning (og dermed verdiøkning), skal merverdien gå til fradrag i prisavslaget i samsvar med avhendingsloven § 4-12 annet ledd, jf. Rt. 2003 s. 387. At prinsippet om at standardheving skal gå i fradrag er et generelt prinsipp ved utmålingen av prisavslag, kan for så vidt leses ut av Rt. 1998 s. 1510.

Hvis tingen er solgt som den er, så vil det likevel være krav om at mangelen er av en viss størrelse for at man skal ha krav på prisavslag, hvis det ikke foreligger subjektiv skyld i form av svik eller opplysningssvikt av betydning for avtalen, jf. for fast eiendom avhendingsloven § 3-9.

Etter pakkereiseloven § 6-2 tredje ledd skal prisavslaget utmåles etter utbedringskostnadene, når kunden selv har avhjulpet mangelen.

Retten til prisavslag vil normalt måtte vike for selgers rett og plikt til å foreta retting eller omlevering (avhjelp), jf. eksempelvis kjøpsloven § 37. Prisavslag vil dermed som oftest bli aktuelt der det er klart at retting eller omlevering ikke vil finne sted, eller dersom ikke vil være rimelig for kjøper å vente på eller å akseptere avhjelp ut fra mangelens art og omstendighetene for øvrig.

Mangelens verdi kan naturligvis kreves erstattet gjennom erstatning, idet det ikke er noe krav om at man foretar en dekningstransaksjon. Man kan også kreve prisavslag for mangelens forholdsmessige verdi, og kreve erstatning for annet økonomisk tap, indirekte eller direkte. Erstatning forutsetter imidlertid at det foreligger ansvarsgrunnlag.

Prisavslag er en tilleggsbeføyelse som på objektivt grunnlag til en viss grad supplerer erstatningsbeføyelsen, som har medført spørsmål om prisavslag hører til den alminnelige kontraktsrettslige bakgrunnsretten, eller om den er spesiell og kommet til for noen kontraktsforhold. Tidligere bygget kontraktsretten på at erstatning i kontraktsforhold forutsatte subjektiv skyld. I utviklingen av kjøpsretten fast eiendom mv.

Likevel kan det nok legges til grunn at prisavslag kan kreves i alle kontraktsforhold der det er avtalt en pris, og mye taler da for å anse prisavslag som en generell beføyelse som er del av bakgrunnsretten. Tanken bak prisavslag er en likhetstanke om at når den ene part presterer mindre eller dårligere enn full ytelse, så er det heller ikke rimelig at den som har betalt skal betale full pris.

Når kjøper har betalt full pris, vil han normalt kunne kreve avslag i prisen tilsvarende mangelen, dersom mangelen er av en viss størrelse eller det foreligger ansvarsgrunnlag. Betingelsene for prisavslag reguleres i spesielle kontraktsrett. Når noe er solgt som den er, vil det kun være større mangler som kan gi grunnlag for prisavslag.

Ved prisavslag kan man som hovedregel bare kreve en forholdsmessig reduksjon av kjøpesummen (den relative verdireduksjonen som følge av mangelen).

Man kan også få justert prisen ned, uten at det foreligger mangel, men det vil da ikke være snakk om noen misligholdsbeføyelse med grunnlag i mangelfull ytelse, men justering av kontrakten ut fra rimelighetshensyn, jf. avtaleloven § 36 og evt. prisloven § 2.

Prisavslag er regulert blant annet i kjøpsloven § 38, forbrukerkjøpsloven § 31, bustadsoppføringsloven § 33, håndverkertjenesteloven § 25, avhendingsloven § 4-12, pakkereiseloven § 6-2, husleieloven § 2-11 og tomtefesteloven § 25 og sjøloven § 376.