Skjerpet opplysningsplikt

Utgangspunktet er at partene selv har risikoen for egne forutsetninger og forventninger. Dette utgangspunkt legges blant annet til grunn i Rt. 2002 s. 1110:

“Et langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetninger, også hvor forutsetningene er klare nok for motparten”.

Dersom en parts forutsetninger for avtalen er eller burde være synbar for den annen part, kan den annen part likevel under gitte omstendigheter anses for å ha en opplysningsplikt for å bringe løftegiver ut av villfarelsen.

Dersom selger får opplysninger om spesielle omstendigheter om kjøpers tiltenkte bruk eller ønskede egenskaper ved tingen eller tjenesten, kan opplysningsplikten skjerpes i forhold til å måtte avklare og informere om tingene eller tjenestenes nytte eller funksjon ved disse spesielle omstendighetene med bakgrunn i den allminnelige lojalitetsplikt. Eksempelvis vet man at kjøper har tenkt å benytte gjenstandene til en spesiell tung bruk, bør man opplyse om at de eventuelt bare tåler lett bruk. Selger har da gjennom de nye opplysningene fått en særskilt oppfordring til å komme med nye opplysninger eller avklare usikkerhet – som er av betydning for kjøper utfra de spesielle behov eller egenskaper han har informert om at han har.

Videre har partenes stilling og sakskunnskap generelt sett betydning for i hvilken grad partene plikter å gi hverandre informasjon. Der den ene parten sitter med spesialkunnskap på området eller har vesentlig mer økonomisk styrke, trekker det i retning av at aktsomhetskravet til opplysningsplikten skjerpes. Videre vil det der den ene parten er profesjonell, mens den annen er forbruker, ofte være rimelig at det pålegges den profesjonelle part et større aktsomhetskrav. En profesjonell part vil ofte råde over større ressurser, slik at han lettere kan vurdere en risiko ved avtalen. I Rt 1987 s. 442 (s 446) legger Høyesterett vekt på at ”banken fremstår som den kyndige part. Hansen har samiskspråklig bakgrunn og er neppe heller særlig forretningsmessig kyndig i slike forhandlinger som det her er tale om. Dette måtte skjerpe bankens aktsomhets- og lojalitetskrav”. Også i Rt 1984 s.28 legger Høyesterett vekt på at ”banken klart utpeker seg som den profesjonelle part”.

En annen Høyesterettsdom i Rt. 1988 s.1078 gjaldt også spørsmål om kausjonsansvar var bortfalt som følge av at kreditor hadde krenket sin lojalitetsplikt med hensyn til informasjon. Høyesterett kom til at dette ikke var tilfelle og la blant annet vekt på at det gjaldt kausjon fra et profesjonelt kredittforsikringsselskap. Også i Rt 1983 s.716, som gjaldt gyldigheten av en kausjonserklæring, bemerket Høyesterett at ”i sitt yrke som skipsreder har Johan Reksten hatt minst like gode forutsetninger som GI for å vurdere de sjanser og den risiko som her var tilstede”(min uth).

I Rt. 1953 s. 449 hadde et pølsemakeri kjøpt to pølsemaskiner som ikke ble godtatt av elektrisitetsverket til bruk, fordi motorene ikke var kapslet. Maskinforretningen pliktet å la handelen gå om igjen, siden selgeren var nærmest til å kjenne forskriftene og bære risikoen for at maskinene ikke ble godkjent. Selv om kjøperen før kjøpet hadde sett en brosjyre og dessuten besiktiget maskinene, kunne reglene i kjøpsloven § 47 ikke avskjære ham adgangen til å påberope seg mangelen, da det her gjaldt en teknisk spesialitet:

”Men selskapet kjente til at maskinene skulle brukes i Haugs slakterforretning, og jeg bygger på at selskapet også måtte regne med at Haug drev pølsemakeri. Under disse omstendigheter finner jeg at selskapet når det gjaldt salg av så vidt kostbare spesialmaskiner, burde ha gjort Haug kjent med at det etter de gjeldende forskrifter var usikkert om maskinene ville kunne brukes i Haugs bedrift fordi motorene ikke var tett kapslet. Iallfall står det for meg som naturlig at selskapet, som i en årrekke hadde solgt slike maskiner, her må ha risikoen for at maskinene av den grunn ikke ble godkjent. Selskapet var den nærmeste til å kjenne forskriftene”.