Opplysningsplikt

Opplysningsplikter er de lovfestede og ulovfestede pliktregler som bestemmer at den ene kontraktspart plikter å informere den andre parten om opplysninger, som det må antas at man trenger å kjenne til, for å vite om man ønsker å inngå avtale, og som det er rimelig at man får kjennskap til. Opplysningsplikten er en direkte underplikt av den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold, og gir uttykk for at man skal være redelig med de opplysninger man gir den man skal inngå en bindende kontrakt med.

Mislighold av opplysningsplikten kalles som en fellesbetegnelse opplysningssvikt, som omfatter både manglende opplysning om forhold som det burde vært opplyst om, og uriktig opplysning i forhold til hvordan kontraktsgjenstanden virkelig er eller forhold knyttet til kontraktsgjenstanden (forhold som har hatt betydning for avtalen). Et sentralt poeng i en slik sammenheng er da om opplysningssvikten er av såpass stort omfang eller av så sentral betydning for den ene part at kontraktsbalansen kan sies å være forskjøvet i forhold til den opprinnelige avtale.

Her vil kontraktsdebitor også hefte objektivt for opplysninger som gis av hans kontraktsmedhjelpere som takstmenn, meglere, underleverandører mv. (Se nærmere under ansvar for kontraktsmedhjelpere). Kontraktsdebitor vil da vurderes som om han hadde kommet med opplysningene selv.

Opplysningsplikter vil normalt foreligge før inngåelse av kontrakt (den prekontraktuelle fase), og manglende eller uriktige opplysninger før inngåelsen vil kunne føre til at det avtales en for høy pris, at den som gir uriktige eller mangelfulle opplysninger får andre fordelaktige betingelser eller at man rett og slett får en avtale som ellers aldri ville blitt inngått.

Man har også opplysningsplikter underveis i avtaleforholdet. Spesielt ved løpende ytelser og tilvirkningskontrakter, der kontraktspartene jevnlig over lengre tid forholder seg til hverandre og gir hverandre løpende ytelser.

Utgangspunket i norsk rett er at partene selv bærer risikoen for sine egne forutsetninger og forventninger, slik at det ikke gjelder et generelt krav om opplysningsplikt for alle forhold. I Rt. 2002 s. 1110 (Bodumdommen s. 1118 ) sies dette slik:

”Et langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetninger, også hvor forutsetningene er klare nok for motparten”.

Dette utgangspunktet modifiseres imidlertid av at det vil foreligge opplysningsplikt, der det vil være uredelig for parten å forholde seg taus om forhold som er av vesentlig betydning for den annen part. På den ene side behøver man ikke avsløre eller opplyse om alt som kan påvirke et kontraktsforhold (da hadde det kanskje ikke blitt solgt så mye..), men manglende opplysninger som bidrar til at balansen i kontraktsforholdet forrykes, slik at den ene parten blir lurt til å inngå en avtale som er altfor fordelaktig for den ene part, vil ofte kunne anses som opplysningssvikt.

Man er ikke pliktig til å opplyse om alt. Ved eiendomssalg trenger man ikke opplyse at man ikke fordrar naboen, men er likevel pliktig til å opplyse om at man er i en rettslig tvist med ham i den grad tvisten berører eiendommen, eller hvis naboforholdet har utviklet slik at det er grunn til å opplyse kjøper om eventuell risiko.

Man blir normalt ikke ansvarlig for opplysninger, når man har tatt tilstrekkelig forbehold om opplysningens riktighet, jf. Rt. 1931 s. 1195. I dommen ble det vektlagt at selgers opplysninger om effekten av en patentert presse til fremstilling av hvalolje refererte seg til noen prøver, som man fant var riktige. Selger hadde ikke lovet et bestemt resultat gjennom å vise til prøver med gode resultater. Høyesterett tiltrådte byrettens begrunnelse som blant annet la følgende til grunn (fra byretten):

“Retten skal bemerke, at brosjyren med tilhørende tabell kun inneholder referat av prøvene paa « Rey Alfonso ». Naar der i brosjyren staar: « Som det vil sees av tabellen fremgaar det av disse prøver, at man ved at anvende presning istedetfor kokning i aapne kjeler utvinder 17,7 pct. mer olje », saa kan der ikke herav utledes noget rettslig relevant tilsagn om og langt mindre nogen garanti for at saadant resultat alltid vil opnaaes uansett hvalens beskaffenhet og uansett pressenes behandling. Heller ikke kan uttalelsen om at graksen blev praktisk talt oljefri efter kokningen av presset spekk, betraktes som et tilsagn om at dette alltid vil være tilfelle”.

Mindre og harmløse overdrivelser er imidlertid normalt tillatt ved markedsføring eller forhandlinger, jf. Rt. 1932 s. 835

“At den slags reklameprospekter i handel og vandel ikke kan opfattes som eksakte kontraktstilbud er en kjensgjerning som ogsaa kjøperen maatte være klar over, og jeg maa være enig med byretten i – og herpaa legger jeg hovedvekten – at naar Hansen tross opfordring ikke engang foretok befaring og undersøkelse av eiendommen før han kjøpte, maa dette gaa ut over ham selv”.

Selvskryt i reklameøyemed er således tillatt, med mindre skrytet blir villedende. I Rt. 1926 s. 962 ble en selger frifunnet for opplysningssvikt gjennom utsagn om at en forretning hadde ”en solid oparbejdet kundekreds” og at butikken var en ”fordelagtig opdreven specialforretning i undertøi”, idet hennes opplysninger ikke oversteg grensen for den tillatte reklamemessige anbefaling ved salg.

Hvilke opplysninger som man plikter å gi i et kontraktsforhold, vil således i stor grad bygge på fornufts- og rimelighetsbetraktninger. Fortielse av opplysninger som hadde fått den annen part til å disponere annerledes, kan føre til samfunnsmessig uheldige kontrakter dersom tapet for den ene part blir altfor betydelig som følge av opplysningssvikten, og den annen part får en tilsvarende gevinst gjennom opplysningssvikten. Innen rettsøkonomien snakker man om at en transaksjon skal være pareto-effektiv eller kaldor-hicks effektiv, som er kriterier for hvilke transaksjoner som vil være samfunnsmessige gunstige.

Dersom opplysningssvikten gir en såpass betydelig skjevhet i kontraktsforholdet at kontrakten ikke lenger er kaldor-hicks effektiv, vil det ofte være i samfunnets interesse å heve avtaleforholdet eller rette den skjevhet i partenes balanse gjennom prisavslag, erstatning, retting eller omlevering – slik at det blir balanse mellom partenes ytelser. En avtale vil kun være kaldor-hicks effektiv hvis de som tjener på avtalen i teorien kan kompensere tapet til de som taper på avtalen.

Kontraktsretten bygger derfor på en regel om at den som skal motta en gjenstand eller tjeneste, har krav på opplysninger som i vesentlig grad vil virke inn på avtalen. I den spesielle kontraktsretten vil uttrykket for denne regelen komme til uttrykk gjennom uttrykk som ”opplysninger som kjøper har grunn til å rekne med” og ”opplysninger som har virket inn på avtalen”. Regler om opplysningsplikt er blant ant nedfelt i kjøpsloven § 19 første ledd, forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd, avhendingsloven. §§ 3-7 og 3-8, håndverkertjenesteloven §§ 18 og 19, bustadsoppføringsloven. §§ 26 og 27, samt husleieloven § 2-3

Opplysningssvikt omfatter både positive feilopplysninger fra den ene part, og unnlatelse av å gi opplysninger som man burde ha gitt, fordi de ville har virket inn på avtalen. Det er tilstrekkelig at opplysningene ville gitt en annen pris for at de skal ha virket inn på avtalen. Feilopplysning eller manglende opplysning vil således ha virket inn på avtalen, dersom kontrakt ikke ville vært inngått med riktige opplysninger, eller ville vært inngått på andre vilkår. Opplysningene må være gitt før kontraktsslutning, for at de skal ha virket inn på avtalen.

Rettspraksis bygger også på risikobetraktninger når den skal vurdere hvilke opplysninger en part plikter å gi. Hvem er nærmest til å bære risikoen for at de ønskede relevante opplysningene ikke kom frem ved avtaleinngåelsen. Opplysninger om vesentlige forhold som er spesielt viktige for den ene part kan således også gå utover den som ikke klart nok ga til kjenne at han hadde behov for slike opplysninger, jf. Rt. 1983 s. 716 ”GI-dommen”:

”Jeg nevner også at da GI i 1981 gjorde ansvar gjeldende etter garantien, nevnte Johan Reksten ikke noe om de spesielle begrensninger som han nå hevder er knyttet til garantien. Han bestred ansvaret under henvisning til « prinsipielle sider rundt « garantierklæringen », herunder også den juridiske holdbarhet », men gjorde til tross for uttrykkelig oppfordring fra GI ikke nærmere rede for sitt syn. Det kan etter dette vanskelig legges til grunn at Johan Reksten har gått ut fra at GI ikke hadde rettslig adgang til å gjøre garantien gjeldende etter sin ordlyd, og under enhver omstendighet kan han ikke ha vært i aktsom god tro for så vidt”.

I en av de kjente kausjonsdommene i Rt. 1988 s. 1078 (s. 1085) ble det lagt til grunn at banken som profesjonell oppdragsgiver hadde fått oppfordring til å følge med på et engasjement, da det fremstod som spesielt usikkert:

”Når man på den annen side skal vurdere Skipsgarantis forhold, må man se hen til at det gjelder en kausjon fra et profesjonelt kredittforsikringsselskap. Allerede fra stiftelsen av kausjonsforpliktelsen måtte denne fremstille seg som et usikkert engasjement. Skipsgaranti hadde således oppfordring til å ha særlig oppmerksomhet rettet mot engasjementet. Det som skjedde etterpå, så langt Skipsgaranti ble holdt løpende orientert, viste at det fra kreditorenes side ble ansett nødvendig å finne en løsning,og at det avhengig av hvorledes man vurderte skipsverdien, ikke var ute lukket at Skipsgaranti kunne være tapsutsatt. Etter mitt syn burde Skipsgaranti, iallfall da avviklingen av SPS 10 var et faktum, ha tatt et initiativ for å sikre sine interesser i denne forbindelse”.

Det kan være opplysningssvikt, selv om ikke debitor (selger) selv kjente til det som det ikke ble opplyst om, eller var i god tro da han uriktig uttalte seg om forhold. Det avgjørende vil være om kreditor (mottaker) hadde grunn til å regne med å få slike opplysninger ved kontraktsslutningen, jf. Rt. 2002 s. 696:

“Jeg bemerker at jeg oppfatter « måtte kjenne til » som et normativt begrep, og ikke som en bevisregel, slik partene har anført. I forarbeidene, Ot.prp.nr.66 (1990-1991) side 89, sies det at « Meininga er at det ikkje må liggje føre noka rimeleg grunn for å vere uvitande ». Mangel kan altså foreligge selv om det er helt på det rene og uomtvistet at selgeren ikke positivt hadde kunnskap om forholdet, men det er ikke tilstrekkelig at han burde kjent til det”.

Om man må ha kjent til opplysningene, er dermed ikke en bevisvurderingsregel, men en normativ regel (bør man generelt sett i en gitt situasjon kjenne til et slikt forhold). Spørsmålet om en part må anses for å ha kjent til nødvendige opplysninger for kontrakten, vil være om det kan anses som rimelig å ikke kjenne til opplysningene, jf. Rt. 2002 s. 1110 (Bodum-dommen):

”Et veiledende synspunkt er om kjøper har hatt noen rimelig unnskyldning for å være uvitende om forholdet, jf. henvisningen samme sted i proposisjonen til side 62 vedrørende uttrykket « måtte være kjent med » i lovens § 17 (2) bokstav b.”

Videre er det i teorien lagt til grunn at den ene parts opplysningsplikt kan modifiseres ved den annens undersøkelsesplikt.. Her vil det spille inn hvor profesjonell og selvstendig den undersøkende ervervende part er, i forhold til den opplysende tilbydende part. I teorien antas likevel at opplysningsplikten må anses å slå igjennom overfor misligholdt undersøkelsesplikt, samt at selger plikter å gjøre kjøperen oppmerksom på forhold som han kunne regnet med at denne selv hadde observert.

Det vil være illojalt å ikke gi nødvendige opplysninger ved avtaleinngåelsen eller senere dersom det skjer en utvikling. Man skal naturligvis ikke opplyse om alt, men det er klart at opplysninger som den andre part burde ha fått, normalt vil omfattes av opplysningsplikten.

I Rt. 1984 s. 356 ønsket kjøper å heve kjøpet av en traktor med frontlaster og skuffe av selger, ettersom kjøper hadde forutsatt at traktoren med utstyr kunne brukes både i gårdsdriften og i grustak, men at den ikke kunne brukes i grustak. Høyesterett kom da til at det ikke forelå opplysningsmangel basert på de brosjyrer og skriftlig dokumentasjon som var fremlagt under forhandlingene, og det ble også vektlagt at kjøper var en erfaren gårdbruker som burde forstått at traktoren ikke uten videre kunne forutsettes brukt til grustak:

”Jeg tar utgangspunkt i at den traktor som ble solgt, var en landbrukstraktor, og at også frontlasteren først og fremst var beregnet for gårdsdrift. Dette er i samsvar med de brosjyrer som ble brukt under forhandlingene. Etter de relativt omfattende salgsforhandlinger som fant sted, kan det etter min mening ikke bygges på at Heum ble gitt villedende opplysninger om hva traktoren, påmontert frontlaster, kunne brukes til. Heum var selv både en erfaren gårdbruker og maskinentreprenør og burde forstått at det ikke var spørsmål om en maskin som i større utstrekning var egnet for opplessing i grustak. Heums forventninger om at maskinen var egnet for slik bruk, må han selv bære risikoen for. Etter min mening støtter det resultatet at den skuffe som var en del av det leverte utstyr, både i kontrakten og i fakturaen er benevnt « snøskuffe ». Det er altså ikke her spørsmål om en grusskuffe. Når Heum hevder at han forutsatte å få en kombinasjonsskuffe, egnet både for opplessing av snø og grus, har dette etter min mening ikke støtte i kontrakten”.