Lovfestet opplysningsplikt

Kontraktslovgivningen har i blant annet kjøpsloven § 19 første ledd, forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd, avhendingsloven. §§ 3-7 og 3-8, håndverkertjenesteloven §§ 18 og 19, bustadsoppføringsloven §§ 26 og 27, samt husleieloven § 2-3, fastsatt normative og generelle utgangspunkt om at kontraktspartene plikter å gi helt sentrale opplysninger, eks. ”opplysninger som kjøper har grunn til å rekne med” og ”opplysninger som har virket inn på avtalen”.

Imidlertid kan man for enkelte kontraktstyper opp mot forbruker ha lovfestet svært konkrete opplysninger som må gis. I angrerettsloven kap. 2 må en som selger til forbruker blant annet opplyse om varens eller tjenestens viktigste egenskaper, de totale kostnadene forbrukeren skal betale, spesifikasjon av de enkelte elementene i totalprisen, om forbrukeren har angrerett, alle vesentlige avtalevilkår om betaling, levering varighet eller annen oppfyllelse av avtalen, selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse mv., tidsrommet tilbudet eller prisen er gyldig i, kostnadene ved bruk av fjernkommunikasjonsmetoden og hvilke språk informasjon og avtalevilkår er tilgjengelig på.

Opplysningspliktene er her såpass konkrete at det vil foreligge mangelfull opplysning fra selger dersom ikke ovennevnte forpliktelser er overholdt, uavhengig av om selger mener opplysningene er sentrale for kjøper eller ikke.