Grensen mellom kontraktsmislighold og avtalesensur

I vid forstand vil brudd på enhver forpliktelse i kontraktsforholdet etter avtalen, spesiell kontraktsrett eller bakgrunnsretten (de kontraktsrettslige regler) være mislighold. Imidlertid vil det ved illojal atferd være spørsmål om eksempelvis utilbørlig opptreden som ikke har sammenheng med ytelsene i kontraktsforholdet, skal anses som mislighold av kontrakten.

Rettspraksis har eksempelvis lagt til grunn at det er illojalt i arbeidsforhold å forberede konkurrerende virksomhet mens man er under arbeidskontrakt, uavhengig om det foreligger et konkurranseforbud i avtalen. På samme måte kan man ha rett til å si opp et løpende leveranseforhold, dersom selger antaster kjøper eller på annen måte opptrer utilbørlig, selv om selve kontraktsforpliktelsene er levert i henhold til avtale.

Brudd på ulovfestede lojalitetsplikter som må oppfattes som minstestandard til forventet opptreden, må antas også å kunne være et kontraktsbrudd – selv om kontraktsbruddet ikke direkte følger av avtalen.

Tidligere ble slike situasjoner også løst etter læren om bristende forutsetninger. Etter at avtaleloven § 36 kom, som også omfatter etterfølgende forhold, kan slike situasjoner løses etter avtaleloven § 36, men det skal svært mye til for at avtaleloven § 36 får anvendelse på bekostning av prinsippet om at avtaler skal holdes. En avgjørelse i Bankklagenemnda kan tale for at slike forhold i hvert fall etter avtaleloven § 36 kom, kan sensureres gjennom avtaleloven § 36.

Imidlertid har de avtalerettslige regler den begrensning at avtalerettslig ugyldighet ikke medfører rett til annet enn erstatning, og da for den negative kontraktsinteresse. Det kan tenkes at det kjøper ønsker dekket indirekte tap, eller ønsker å påberope seg prisavslag, da han har betalt overpris.