Spesiell kontraktsrett
Spesiell kontraktsrett omfatter de spesielle reglene som finnes i lov, rettspraksis eller bransje- og kontraktspraksis for de enkelte kontraktstypene – slik som forbrukerkjøp, fast eiendom, håndverkertjenester, timeshare, entreprise, veifraktavtaler, forsikringsavtaler, husleieforhold og arbeidsforhold. Således er kjøpsrett, fast eiendoms rettsforhold, entrepriserett, forsikringsrett, boligrett og til og med arbeidsrett alle rettsområder som regnes som spesiell kontraktsrett.
Samfunnsutviklingen har medført at visse avtaletyper forekommer hyppigere enn tidligere, og det utvikler seg gjerne spesiell kontraktspraksis og spesielt vanlig forekommende problemstillinger, vil lovgiver se seg tjent med å regulere spesielt utover de alminnelige kontraktsrettslige regler for å forenkle rettsforholdene. Eksempelvis arealsvikt ved boligsalg. En annen grunn til at det ofte er ønskelig med spesiallovgivning, er at man ønsker å styrke den ene kontraktsparten – typisk en forbruker – og således velger å beskjære avtalefriheten med ufravikelige regler.
De spesielle kontraktslovene vil også inneholde regler som er uttrykk for generelle kontraktsregler og prinsipper, som er mer eller mindre felles for de forskjellige kontraktstypene. Eksempelvis vil prinsippet om at mislighold må være vesentlig for å ha rett til å heve, være felles for alle kontraktstyper, og det vil som regel være et skjerpet krav til heving ved tilvirkningskontrakter.
En lov som avhendingsloven vil både inneholde uttrykk for generelle kontraktsrettslige regler fra bakgrunnsretten, og ha spesielle regler ut fra det som er samfunnsøkonomisk viktig ved kjøp av fast eiendom, f.eks. 5 års absolutt reklamasjonsfrist – i stedet for 2 år.
Videre vil generelle kontraktsrettslige prinsipper modifiseres av de spesielle reglene på området, som kommer til på grunn av partenes behov for et balansert kontraktsforhold. For eksempel vil det være meget begrenset hevingsadgang ved entreprisekontrakter, hvor enkeltstående mislighold søkes løst underveis eller etter ferdigstillelse, slik at fremdriften ikke opphører.
Mens de fleste kontraktsrettslige regler i lov og rettspraksis er deklaratoriske (dvs. at de kan fravikes ved avtale dersom partene ønsker det), har lovgiver bestemt at enkelte kontraktsregler ikke skal kunne fravikes ved avtale (dvs. de er preseptoriske).
Kontrakter som faller inn under en kontraktslovs virkeområde kan ikke stride mot spesielle kontraktsregler i loven, dersom de spesielle kontraktsreglene ikke kan fravikes ved avtale (preseptoriske regler). Da vil partene måtte forholde seg til den lovfestede regel. Ufravikelig lovregulering av kontrakters innhold er et inngrep i prinsippet om avtalefrihet (at man kan avtale hva man vil). Det typiske eksempel er de preseptoriske regler i forbrukerkjøpsloven som gir forbrukere sterkere rettigheter. Et annet eksempel er arbeidsretten, der arbeidstakers stilling er spesielt styrket i arbeidskontrakter.
Formålet med lovregler som er ufravikelige ved avtale (preseptoriske regler) er at den ene part skal ha en lovbestemt sterkere stilling enn den annen eller beskyttes mot utnyttelse på grunn av den annens part forhandlingsposisjon. Man ønsker med slike lovregler å beskytte en gruppe kontrahenter mot samfunnsmessig uheldige avtaler. De preseptoriske kontraktsrettslige reglene er således laget for å regulere ønsket atferd innenfor et bestemt marked (husleiemarkedet, transportmarkedet, arbeidsmarkedet osv.).
Virkningen av at kontraktsbestemmelser strider mot spesielle kontraktsregler i lov, blir normalt at den ufravikelige regel legges til grunn i kontraktsforholdet i stedet for det avtalte. Med andre ord vil en spesiell ufravikelig regel for forbrukere legges til grunn i kontrakten, som om den var avtalt mellom partene. Hele kontrakten blir ikke av den grunn ugyldig uten videre, med mindre det på avtalerettslig grunnlag finnes grunnlag for ugyldighet etter avtaleloven.
Generelt sett kan man si at utenfor forbrukerforhold og arbeidsforhold foreligger full avtalefrihet med unntak av bestemmelser som strider mot lov, ærbarhet eller er åpenbart urimelige mv. Kontrakter som strider mot lov eller er åpenbart urimelige vil normalt sensureres gjennom avtalerettslige regler, slik at avtalen enten ansees som ugyldig helt eller delvis, eller slik at avtalen fortolkes eller utfylles på en slik måte at den ikke kommer i strid med lov eller opphører å være åpenbart urimelig.
På grunn av avtalefriheten, kan man utenfor forbrukerforhold og arbeidsforhold i stor grad avtale seg bort fra spesielle kontraktsregler som er nedfelt i en spesiell kontraktslov, dersom lovregelen kan fravikes ved avtale (dvs. er deklaratorisk og ikke preseptorisk).
Utenfor forbrukerforhold kan man dermed avtale at det kun er et bestemt rammeverk som skal gjelde uttømmende. Ved leie av næringsbygg er det vanlig å unnta flere bestemmelser etter husleieloven fra avtalen, og regulere unntakene særskilt gjennom kontrakten alene. Noe spesiell kontraktsrett som entreprisekontraktene NS 3430 (for bygg) og NF 92 (for petroleumsinstallasjoner), er så å si fullt ut avtaleregulert – gjennom svært omfattende og detaljerte standardavtaler som er utviklet over lang tid i bransjen, der det også har utviklet seg en egen fast praksis. Imidlertid vil det innenfor både NS 3430 (for bygg) og NF 92 (for petroleumsinstallasjoner) kunne suppleres med bakgrunnsrett i forhold til både å fortolke avtalen, og i forhold til å supplere avtalen.
Innenfor de enkelte kontraktstypene og kontraktsområdene kan det utvikle seg særskilte regler og tvisteløsninger som er spesialtilpasset det markedet som kontraktene regulerer. Ofte er det avtalt hvilke sanksjoner som skal kunne gjøres gjeldende ved kontraktsbrudd for å sikre god forutberegnelighet for partene. Det avtales i stor grad standardiserte erstatninger som (dagmulkt, kanselleringsgebyr, mv).