Utmålingsreglene

Erstatningssummen skal som utgangspunkt tilsvare full erstatning, dvs. det fulle tap som skyldes kontraktsbruddet. Skadelidte skal ha full erstatning, men ikke tjene på skaden. Fordeler av kontraktsbruddet skal gå i fradrag etter prinsippet om compensatio lucri cum damno.

Erstatningen skal dekke faktisk netto tap, slik at penger som kreditor sparer på kontraktsbruddet skal gå i fradrag.

En nærmere beskrivelse av hva som menes med full erstatning er gitt i Agurkpinnedommen Rt. 2004 s. 675:

”Det følger av kjøpsloven § 67 første ledd første punktum at erstatning for kontraktsbrudd fra en part « skal svare til det tap, herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste, som den annen part er påført ved kontraktbruddet ». Denne bestemmelsen fastslår at den skadelidende part som utgangspunkt skal få full erstatning for tap og utgifter som skyldes kontraktsbruddet, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987), side 120. Dette prinsippet modifiseres imidlertid av regelen i § 67 første ledd andre punktum. Denne bestemmelse fastsetter at det utgangspunkt som følger av første punktum, likevel bare gjelder « tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktbruddet ». Det er i forarbeidene til bestemmelsen presisert at bestemmelsen ikke gir uttrykk for noen skyldregel, og at den heller ikke er ment som noen ren « normaltapsregel ». Den skal ifølge forarbeidene « ikke tas som noe annet enn en viss retningslinje for erstatningsfastsettingen som utelukker erstatning for mer fjerne og avledete uvisse følger av kontraktbruddet », se Ot.prp.nr.80 (1986-1987), side 122. Etter min oppfatning må bestemmelsen forstås som en generell adekvansbegrensning”.

Full erstatning i kontraktsretten kalles gjerne den positive kontraktsinteresse. Det vil si at kreditor skal settes i samme økonomisk situasjon som om kontrakten hadde blitt riktig oppfylt. Ved ugyldighet av kontrakten basert på avtalerettslige regler, vil man kun kreve den negative kontraktsinteresse. Den negative kontraktsinteresse ved ugyldighet tilsvarer den situasjon parten hadde vært, om avtale ikke hadde vært inngått, mens den positive kontraktsinteresse ved kontraktsbrudd vil være som om avtalen hadde blitt oppfylt. . Erstatningen skal utgjøre differansen mellom det faktiske hendelsesforløp og et tenkt hendelsesforløp med riktig oppfyllelse. Man sammenligner skadelidtes økonomiske stilling med misligholdet med stillingen der det tenkes borte. Det er kreditor som har bevisbyrden for at det foreligger tap og størrelsen på tapet.

Prinsippet om full erstatning er nærmere omtalt i forarbeidene til kjøpsloven Ot prp nr 80 (1986-87) s. 120:

”Utgangspunktet er prinsippet om full erstatning for tap og utgifter som skyldes kontraktbruddet. Den skadelidende part skal gjennom erstatningen stilles i samme økonomiske stilling som om motparten hadde foretatt riktig oppfyllelse av kontrakten. Dette prinsippet modifiseres bl a av generelle adekvansprinsipper og av regelen i andre punktum, jf særregelen for internasjonalt kjøp i § 70 (3). Reglene i § 70 om plikt til å begrense tap og om lemping av ansvar innebærer også modifikasjoner i utgangspunktet. Under høringen har det ikke blitt reist innvendinger mot det prinsipielle utgangspunktet, som stemmer med gjeldende rett. Noen av høringsinstansene har derimot kommet med merknader til enkelte sider ved arbeidsgruppens forslag. Disse blir omtalt nærmere i det følgende. Erstatningen skal bare dekke partens faktiske netto tap. Det innebærer bl a at dersom parten på grunn av kontraktbruddet har unngått kostnader som ville påløpt om kontrakten var blitt riktig oppfylt, skal et tilsvarende beløp komme til fradrag i erstatningen. Departementet har ikke funnet det nødvendig å presisere dette nærmere i lovteksten, da det følger av alminnelige prinsipper for erstatning i kontraktforhold. Bestemmelsen i § 69 innebærer et unntak fra regelen om at det bare er det faktiske tap som skal dekkes. Parten kan etter bestemmelsen kreve erstattet forskjellen mellom kjøpesummen og gjengs pris for tingen uten å måtte dokumentere at forskjellen svarer til hans faktiske tap”.

Prinsippet om full erstatning må også sammenholdes med kreditors (den som skal motta ytelsen) tapsbegrensningsplikt, slik at erstatningen kan reduseres, dersom kreditor med rimelighet kunne begrenset tapet gjennom billigere dekningskjøp, raskere handlemåte mv.