Culpa - Jusinfo.no

Uaktsomhetsvurderingen er ikke helt den samme som culpa i erstatningsretten, og har ikke et like strengt krav til klanderverdig opptreden. Utgangspunktet er at det må foreligge mangel/mislighold, og erstatningsansvar vil da inntre hvis den som ikke klarte å prestere riktig, i noen grad kan bebreides for årsaken til mangelen/misligholdet. I kjøpsloven § 40 tredje ledd er denne subjektive skyldregel presisert slik:

”(3) Kjøperen kan i alle høve kreve erstatning dersom (a) mangelen eller tapet skyldes feil eller forsømmelse fra selgerens side”

Kvalifisert feil eller forsømmelse (uaktsomhet) kan foreligge allerede før kontrakten inngås (culpa in contrahendo), eksempelvis hvis det var uaktsomt for debitor å påta seg forpliktelsen, hvis han burde ha skjønt at han ikke kunne betale, eller dersom han burde skjønt at han ikke kunne skaffe eller prestere den avtalte ytelse. Det vil også være uaktsomhet ved kontraktsinngåelsen, dersom den som skal prestere/levere uaktsomt har gitt gale opplysninger om tingens egenskaper eller bruk, eller burde ha skjønt at bruken eller egenskapene ikke ville stemme med det avtalte. Dersom feilopplysning skyldes selgers kontraktsmedhjelpere (f.eks. takstmann, underleverandør osv.), hefter likevel kontraktsdebitor for opplysningssvikten. Uaktsomhet kan også forekomme før kontraktsinngåelse dersom det foreligger feil eller forsømmelse i forbindelse med produksjon eller ved generell informasjon utad (markedsføring).

I selve kontraktsperioden, kan det foreligge uaktsomhet (culpa in contractu), som da vil gå på at selve utførelsen av oppdraget eller leveringen inneholdt feil eller forsømmelse. Også etterfølgende opptreden etter at en kontrakt er gjennomført som varetekts- og omsorgsansvar der tingen er levert tilbake vil høre inn under kontraktsansvaret, herunder tilleggforpliktelser som løpende service eller leveranser til tingen. Feilen kan også være knyttet til at det var uaktsomt å engasjere en valgt kontraktsmedhjelper (contractu in eligendo) eller at instruksen av kontraktsmedhjelper har vært mangelfull (culpa in instruendo).

Feilen eller forsømmelsen må videre kunne identifiseres med den man krever erstatning av (kontraktspartneren eller tidligere salgsledd) jf. Rt. 2005 s. 257.

”Etter min mening er det ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning begrunnet i utvist skyld, idet Tamro klart ikke kan identifiseres med eventuell uaktsomhet fra produsentens side”.

Spørsmålet som skal vurderes er om den som har prestert eller levert mangelfullt (misligholdt) kunne og burde ha handlet annerledes for å unngå mangel i forhold til kreditors berettigede forventninger. Som i erstatningsretten vurderes spørsmål om kontraktsrettslig uaktsomhet foreligger etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering av debitors opptreden innenfor det konkrete kontraktsforhold.

Mens uaktsomhetsvurderingen utenfor kontrakt i stor grad er en subjektiv vurdering av hva som er påkrevet aktsomhet under de omstendigheter som skadevolder befant seg i da han forårsaket skaden, er den kontraktsrettslige vurdering en rent objektiv vurdering av hvilke forventninger som med rimelighet kan stilles til en kontraktspart i skadevolders posisjon. Et eksempel her er at Høyesterett har avvist å ta hensyn til subjektive forhold hos den profesjonelle kontraktsdebitor, jf. Rt. 1994.1430 om erstatningsansvar for advokat: ”Advokatens begrensede erfaring kan etter mitt syn ikke medføre at man stiller mindre krav til ham enn det man vil gjøre til en alminnelig erfaren advokat” (s 1437).

Rimelighetskravet i forhold til hvilke forventninger som kan stilles vil være avhengig av kontraktsforholdet, og må ta utgangspunkt i både kontrakten, forventningene til kontraktspartnerne, bransjepraksis, forretningsskikk og sedvane/kutyme. Man vil nok stille betydelig strengere krav til en profesjonell part, der betydelige verdier er involvert, enn for mindre kontraktsforhold. Her vil nemlig vederlagets størrelse være et uttrykk for forventet kvalitet. Samtidig vil det måtte tas hensyn til at større kontrakter ofte er mer komplekse enn enkle oversiktlige kontaktsforhold. Vurderingen av om kontrakten er oppfylt på aktsom måte vil blant annet ta utgangspunkt i kontraktsforholdets størrelse og kompleksitet, klarheten i forpliktelsene, om det er tatt forbehold, de krav som stilles til profesjonen og de faglige forventningene som ligger i de etablerte bransjestandarder.

Ved rådgivning eller andre ytelser bør forbehold tas, dersom det er usikkerhet ved rådene eller prestasjonen, idet man da justerer ned forventningene, jf. Rt. 2001.1702:

”Med de usikkerhetsmomenter som tross alt forelå, mener jeg derfor at advokat Haakonsen burde vært noe mindre sikker da han foreslo en skattemotivert disposisjon av denne type for Myhre så sent som i november 1990. Den fremsto som særdeles gunstig, så gunstig at det burde gitt grunnlag for en tanke om at det kanskje ikke var så sikkert at likningsmyndigheter og domstoler ville akseptere den ut fra gjeldende skatterett”.

Kort oppsummert er aktsomhetsnormen en del strengere enn utenfor kontrakt. Dette ble sagt i Rt. 2000 s. 679 Investa:

«Vurderingen av hvilke krav som må stilles til aktsomheten ved DnBs rådgivning, må ta sitt utgangspunkt i at norsk rett bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, jf. Rt-1995-1350 og Lødrup: « Lærebok i erstatningsrett » 4. utgave, 1999 side 281-282. Generelt antar jeg at når det inngås avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning».

Det samme ble uttalt i Rt. 2003 s. 400 Fearnley Fonds, (se profesjonsansvaret under erstatningsretten). Begrunnelsen for en noe strengere objektiv aktsomhetsnorm i kontraktsretten (fremfor en mildere subjektiv aktsomhetsnorm i erstatningsretten) er at partene i en kontrakt vil kjenne til hvilke berettigede forventninger kreditor har, og har sett muligheten av å innrette seg aktsomt innenfor kontraktsforholdet før avtale ble inngått. Kontraktspartner må forventes å ha vurdert risiko for at han ikke kunne klare å oppfylle kontraktens forpliktelser i henhold til kreditors rimelige forventninger, før han forpliktet seg rettslig til å oppfylle. Den som skal yte, får også normalt et motvederlag. Man er med andre ord profesjonell, når man har valgt å binde seg til en forpliktelse overfor den berettigete (kreditor) som den som skal yte (debitor) har hatt mulighet til å vurdere risikoen av, og man vurderes objektivt etter en profesjonell norm.

Debitor kan også bli ansvarlig gjennom erstatningsretten for plikter som tilligger profesjonsansvaret, som ikke direkte er avtalt, jf. Rt. 1988 s. 7

“Hensett til de konkrete omstendigheter som her forelå, hadde etter min oppfatning den megleren som foresto oppdraget, en meget sterk oppfordring til å ta de skatterettslige sider ved overdragelsen opp med klienten og sørge for, slik det var god anledning til, at de ble forelagt firmaets konsulent. Etter dette må det etter min oppfatning sies at megleren har forsømt sin omsorgsplikt overfor klienten. Hans unnlatelse av å reagere må, så nærliggende som en reaksjon her måtte fremstille seg, bebreides ham som uaktsomhet, og megleren har således påført det firma han handlet på vegne av, et erstatningsansvar.”.

Ved simpel uaktsomhet vil man også kUaktsomhetsvurderingen er ikke helt den samme som culpa i erstatningsretten, og har ikke et like strengt krav til klanderverdig opptreden. Utgangspunktet er at det må foreligge mangel/mislighold, og erstatningsansvar vil da inntre hvis den som ikke klarte å prestere riktig, i noen grad kan bebreides for årsaken til mangelen/misligholdet. I kjøpsloven § 40 tredje ledd er denne subjektive skyldregel presisert slik: