Kontraktshjelperansvaret

En kontraktspartners erstatningsansvar omfatter feil eller forsømmelser som begås av de kontraktsmedhjelpere han engasjerer for å oppfylle sine forpliktelser, på samme måte som om disse var foretatt av ham selv. I dag er dette slått fast som et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp, jf. Rt. 1986.1386 Block Watne, på s 1393.

”Etter alminnelige kontraktsrettsregler må det gjelde at den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv. Dette kontraktshjelperansvaret gjelder også i utgangspunktet når medhjelperen er å anse som en selvstendig oppdragstaker”

Det samme ble lagt til grunn i Rt. 2001s. 369 (Takstmannsdommen), men da ut fra en konkret begrunnelse ut fra forarbeidene og avhendingsloven spesielt:

”Uttalelsene i forarbeidene trekker etter min mening i retning av at manglende opplysninger i en sakkyndig tilstandsrapport må likestilles med at selgeren personlig eller noen som har fullmakt fra selger unnlater å gi opplysninger. En takstmann som utarbeider en tilstandsrapport for selgeren, må i denne relasjon anses å ha som særskilt oppdrag å hjelpe til med salget når rapporten skal brukes overfor mulige kjøpere, selv om vedkommende ikke står fram overfor kjøper som den som har i oppdrag å selge eiendommen”.

Oppdragsgiver blir bare ansvarlig hvis oppdragstaker også blir ansvarlig. Hvis det f.eks. er snakk om mislighold pga. ansvar for manglende opplysninger som parten ”kjente eller måtte kjenne til,” må også kontraktsmedhjelperen ha kjent til de samme opplysningene som betinger ansvaret, jf. Rt. 2001s. 369 Takstmanndommen:

”Jeg bemerker til dette at selger bare har risiko for omstendigheter ved eiendommen som selgeren kjente eller måtte kjenne til. Tilsvarende må gjelde så langt selgeren identifiseres med den takstmann som har utarbeidet tilstandsrapporten, slik at bare manglende opplysninger som takstmannen kjente eller måtte kjenne til, kan belastes selgeren”.

Handlingen vurderes som om den var oppfylt av kontraktsparten selv, mens medhjelperen ikke blir ansvarlig. På samme måte hefter den forpliktede for eventuell uaktsomhet hos kontraktsmedhjelper, slik at også indirekte tap da kan kreves, selv om kontraktspartneren ikke kan bebreides for kontraktsmedhjelperens uaktsomhet, jf. Rt. 1982 s. 1357:

“På denne bakgrunn er det etter min mening grunnlag for å holde VTN ansvarlig for den uaktsomhet Buer & Buer viste som medhjelper ved oppfyllelsen av VTNs forpliktelser overfor Nortex. Jeg kan ikke følge lagmannsretten når den som begrunnelse for et annet resultat i dette spørsmål, sier at VTN ikke hadde forutsetninger for å kontrollere den tekniske og forskriftsmessige side av byggingen. VTN kunne ha engasjert fagkyndige, og verken rettslig eller praktisk var det knyttet problemer til gjennomføring av kontrollen i forhold til Buer & Buer”.

Imidlertid vil eventuelt kontraktspartneren kunne søke regress for det økonomiske tap hos medhjelperen ved uaktsomhet. I forhold til et kontrollansvar vil kontraktsdebitor være ansvarlig dersom mangelen ligger innenfor kontraktsmedhjelpers kontroll, da de identifiseres fullt ut med hverandre. Debitor blir dermed bare ansvarsfri, når mangel skyldes omstendigheter utenfor begges kontroll.

Ansvaret til debitor går ikke lenger enn ansvaret til kontraktsmedhjelperen. Prinsippet om umulighet eller force majeure vil således også gjelde når det er en objektiv hindring i vegen for kontraktsmedhjelperens oppfyllelse på vegne av debitor. Hvis det foreligger en uoverkommelig hindring eller umulighet hos kontraktsmedhjelperen, blir debitor fri for forpliktelsen så lenge heller ikke han med rimelighet kan overvinne hindringen. Det foreligger da såkalt dobbel force majeure.

Ansvar for kontraktshjelpere er forutsatt i avhendingsloven § 4-5 annet ledd, kjøpsloven § 27 annet ledd, forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd, husleieloven § 2-13 annet ledd og bofl. § 35 annet ledd.

Medhjelperen kan likevel bli erstatningsansvarlig som selvstendig skadevolder etter den vanlige culpa-regelen i erstatningsretten, men man er da utenfor kontraktsansvaret og over i deliktsansvaret.

Identifikasjonen skjer bare så langt det er gjort feil eller forsømmelse i forbindelse med oppfyllelse av debitors kontraktsforpliktelser. Naturlig nok blir oppdragsgiver også ansvarlig for de underleverandører underleverandøren selv har engasjert for å oppfylle kontrakten for oppdragsgiver.

Imidlertid vil ikke alle kontraktsmedhjelpere omfattes av ansvaret. Dersom kontraktsforholdet i seg selv ikke er et transportoppdrag helt eller delvis, vil ikke den som skal levere hefte for feil som skyldes forsinket post eller annen spedisjon. Det avgjørende vil være om den som er forpliktet til å levere har påtatt seg ansvar for transport eller annen spedisjon. Dette gjenspeiles ellers i kontraktsretten ved at risikoen for tingen går over på kjøper når tingen er sendt (sendekjøp).

En kontraktspartners erstatningsansvar omfatter feil eller forsømmelser som begås av de kontraktsmedhjelpere han engasjerer for å oppfylle sine forpliktelser, på samme måte som om disse var foretatt av ham selv. Ansvar for kontraktshjelpere er forutsatt i kjøpsloven § 27 annet ledd. I dag er dette slått fast som et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp, jf. Rt. 1986.1386 Block Watne, på s 1393.

”Etter alminnelige kontraktsrettsregler må det gjelde at den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv. Dette kontraktshjelperansvaret gjelder også i utgangspunktet når medhjelperen er å anse som en selvstendig oppdragstaker”

Det samme ble lagt til grunn i Rt. 2001s. 369 (Takstmannsdommen), men da ut fra en konkret begrunnelse ut fra forarbeidene og avhendingsloven spesielt:

”Uttalelsene i forarbeidene trekker etter min mening i retning av at manglende opplysninger i en sakkyndig tilstandsrapport må likestilles med at selgeren personlig eller noen som har fullmakt fra selger unnlater å gi opplysninger. En takstmann som utarbeider en tilstandsrapport for selgeren, må i denne relasjon anses å ha som særskilt oppdrag å hjelpe til med salget når rapporten skal brukes overfor mulige kjøpere, selv om vedkommende ikke står fram overfor kjøper som den som har i oppdrag å selge eiendommen”.

Oppdragsgiver blir bare ansvarlig hvis oppdragstaker også blir ansvarlig. Hvis det f.eks. er snakk om mislighold pga. ansvar for manglende opplysninger som parten ”kjente eller måtte kjenne til,” må også kontraktsmedhjelperen ha kjent til de samme opplysningene som betinger ansvaret, jf. Rt. 2001s. 369 Takstmanndommen:

”Jeg bemerker til dette at selger bare har risiko for omstendigheter ved eiendommen som selgeren kjente eller måtte kjenne til. Tilsvarende må gjelde så langt selgeren identifiseres med den takstmann som har utarbeidet tilstandsrapporten, slik at bare manglende opplysninger som takstmannen kjente eller måtte kjenne til, kan belastes selgeren”.

Handlingen vurderes som om den var oppfylt av kontraktsparten selv, mens medhjelperen ikke blir ansvarlig. På samme måte hefter den forpliktede for eventuell uaktsomhet hos kontraktsmedhjelper, slik at også indirekte tap da kan kreves, selv om kontraktspartneren ikke kan bebreides for kontraktsmedhjelperens uaktsomhet, jf. Rt. 1982 s. 1357:

“På denne bakgrunn er det etter min mening grunnlag for å holde VTN ansvarlig for den uaktsomhet Buer & Buer viste som medhjelper ved oppfyllelsen av VTNs forpliktelser overfor Nortex. Jeg kan ikke følge lagmannsretten når den som begrunnelse for et annet resultat i dette spørsmål, sier at VTN ikke hadde forutsetninger for å kontrollere den tekniske og forskriftsmessige side av byggingen. VTN kunne ha engasjert fagkyndige, og verken rettslig eller praktisk var det knyttet problemer til gjennomføring av kontrollen i forhold til Buer & Buer”.

Imidlertid vil eventuelt kontraktspartneren kunne søke regress for det økonomiske tap hos medhjelperen ved uaktsomhet. I forhold til et kontrollansvar vil kontraktsdebitor være ansvarlig dersom mangelen ligger innenfor kontraktsmedhjelpers kontroll, da de identifiseres fullt ut med hverandre. Debitor blir dermed bare ansvarsfri, når mangel skyldes omstendigheter utenfor begges kontroll.

Ansvaret til debitor går ikke lenger enn ansvaret til kontraktsmedhjelperen. Prinsippet om umulighet eller force majeure vil således også gjelde når det er en objektiv hindring i vegen for kontraktsmedhjelperens oppfyllelse på vegne av debitor. Hvis det foreligger en uoverkommelig hindring eller umulighet hos kontraktsmedhjelperen, blir debitor fri for forpliktelsen så lenge heller ikke han med rimelighet kan overvinne hindringen. Det foreligger da såkalt dobbel force majeure.

Medhjelperen kan likevel bli erstatningsansvarlig som selvstendig skadevolder etter den vanlige culpa-regelen i erstatningsretten, men man er da utenfor kontraktsansvaret og over i deliktsansvaret.

Identifikasjonen skjer bare så langt det er gjort feil eller forsømmelse i forbindelse med oppfyllelse av debitors kontraktsforpliktelser. Naturlig nok blir oppdragsgiver også ansvarlig for de underleverandører underleverandøren selv har engasjert for å oppfylle kontrakten for oppdragsgiver.

Imidlertid vil ikke alle kontraktsmedhjelpere omfattes av ansvaret. Dersom kontraktsforholdet i seg selv ikke er et transportoppdrag helt eller delvis, vil ikke den som skal levere hefte for feil som skyldes forsinket post eller annen spedisjon. Det avgjørende vil være om den som er forpliktet til å levere har påtatt seg ansvar for transport eller annen spedisjon. Dette gjenspeiles ellers i kontraktsretten ved at risikoen for tingen går over på kjøper når tingen er sendt (sendekjøp).