Realitetsdrøftelser

Ved for sen reklamasjon, kan kravet avvises av selger. Selger slipper da å forholde seg til realiteten i kravet, siden kravet ble satt frem for sent. For sen reklamasjon kan således medføre at et korrekt krav må avvises som for sent fremsatt.

Imidlertid er det i rettspraksis slått fast et prinsipp om at dersom en for sen reklamasjon ikke møtes av selger med en klar innsigelse mot reklamasjonen, og selger i stedet går inn på drøftelser om realiteten i kravet, kan selger etter en konkret vurdering anses for å akseptere at det er reklamert for sent. På en måte kan det sies at hensynet til lojalitet og opplysning tilsvarende anviser at den som mener at kravshaver har reklamert for sent, selv må reklamere tydelig på at det er reklamert for sent, for å beholde sin rett til å avskjære kravet. Dersom selger, selv begynner å diskutere kravet, er han ikke tydelig på at det er reklamert for sent, og han vil således akseptere at det er reklamert for sent.

Derimot kan selger ha reklamasjonsinnsigelsen i behold, dersom selger klart tar forbehold om at han kun diskuterer mangelen for det tilfelle at det likevel er reklamert rettidig. Ved forbehold har selger klart tilkjennegitt at man vil bruke sin rett til å avskjære et for sent fremsatt krav, uten at det gir den som krever forventninger om at innsigelsene mot reklamasjonen er forlatt.

Regelen om unntak for realitetsdrøftelser gjelder bare de såkalte relative frister, som løper innenfor en absolutt frist. Dersom den absolutte frist på 2 år er oversittet, vil det ikke ha noen betydning at den kravet rettes mot begynner å diskutere realiteten i kravet, jf. Rt. 1960 s. 143. Om selger har gått inn på realitetsdrøftelser må bero på en samlet vurdering av partenes forhandlinger og forhold for øvrig etter at saken første gang var tatt opp, jf. Rt.1984 s. 962 (Mesterhus):

”Om Mesterhus skal anses for å ha frafalt fristinnsigelsen (reklamasjonsinnsigelsen) eller eventuelt direkte å ha gått med på å utbedre mangler, vil måtte bero på en samlet vurdering av partenes forhandlinger og forhold for øvrig etter at Gabrielsen første gang tok saken opp med Mesterhus. Ved denne vurdering er det rimelig også å se hen til de særlige forhold ved kontrakter av denne art, jfr. det ankemotparten har anført om reelle hensyn.”

Selger vil normalt anses for å ha gått inn på realitetsdrøftelser, hvis selger gir kjøper forhåpninger om at det ”skal ryddes opp” eller at forholdene skal undersøkes nærmere mv, jf. samme dom:

”Bortsett fra det ene punkt om taktekkingen har Mesterhus på sin side gjennom de nærmere to år forhandlingene pågikk, ikke på noe tidspunkt tatt avstand fra dette. Mesterhus har tvert imot gitt uttrykk for vilje til å undersøke hva som var i veien og til å foreta utbedringer uten at det ble antydet noe om at utgiftene ville bli belastet Gabrielsen. Mesterhus har således hele tiden opptrådt på en måte som måtte gi Gabrielsen inntrykk av at taklekkasjen ville bli avhjulpet uten omkostninger for ham i den utstrekning den hadde sammenheng med mangelfull konstruksjon eller utførelse”.

Forventningene om utbedring og dialog ble også lagt til grunn i Epilight Rt. 2005 s. 257:

”Da det i november 2000 skriftlig ble anført at apparatet « heller ikke har den forespeilede effekt på hårfjerning » og at man i utgangspunktet « ønsker heving av kjøpet », svarte Tamro i brev av 22. november 2000 at « [v]i anser dette som en reklamasjon på utstyret og vil sørge for at dine to lasere fungerer i.h.t. gitte spesifikasjoner ». Jeg oppfatter dette utsagnet dels som en bekreftelse på at det hadde vært løpende kontakt mellom partene om IMP’s misnøye med apparatene, og dels som en aksept for at det er reklamert i tide. Etter dette er jeg kommet til at innsigelsen om at reklamasjonsfristen i § 32 første ledd ikke er overholdt, ikke kan føre fram”.