Svekket og skjerpet opplysningsplikt

Selger kan ved kjøp begrense sin opplysningsplikt gjennom forbehold. Partene kan ved kjøp avtale at tingen er ”solgt som den er”, eller gjennom å avtale at man ikke har ansvar for eventuelle skjulte mangler o.l. Imidlertid fratar ikke et forbehold om ”as is” selger enhver opplysningsplikt overfor kjøper, jf. kjøpsloven § 19.

Ved forbehold som ”solgt som den er (as is)” vil det altså ikke være enhver manglende eller uriktig opplysning anses som opplysningssvikt. Det vil da generelt sett foreligge opplysningssvikt, dersom opplysningene er så sentrale at kjøper må ha grunn til å regne med å få slike opplysninger, slik at det vil oppfattes som svikaktig eller grovt uaktsomt å tie om opplysningene. Videre vil det også være mangel dersom den manglende eller uriktige opplysningen må gjelde ”vesentlige” forhold for kjøper og er av stor økonomisk verdi, og tingen er i vesentlig dårligere stand enn kjøper hadde grunn til å regne med som følge av pris og forholdene ellers.

Tar selger spesielle forbehold om tingen, må misligholdet eller mangelen være svært vesentlig eller opptredenen være meget svikaktig for at man skal kunne hevde at opplysningsplikten er misligholdt. Jo tettere sammenheng det er mellom mangelen og selgers forbehold – det vil si hvor konkret forbeholdet er i forhold til mangelen – jo vanskeligere vil det være å konstatere opplysningssvikt. Ved forbrukerkjøp vil avtale som innskrenker profesjonell parts opplysningsplikt måtte antas å få noe mindre gjennomslagskraft, enn i forhold mellom likestilte kontraktspartnere. Dersom den annen er profesjonell og særlig dreven kan man anta at det ikke er tilsvarende behov for å opplyse, som med en fersk kjøper.

Selger kan også gi kjøper oppfordring om å undersøke tingen før kjøpet inngås. Kjøper kan dersom han uten rimelig grunn har unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke tingen, ikke ”gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro,” jf. kjøpsloven § 20 annet ledd.

Dersom kjøper etter oppfordring eller ikke undersøker tingen før avtalen inngås, vil han etter kjøpsloven § 20 første ledd ikke kunne gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. Vilkåret ”måtte kjenne til” er en normativ vurdering om mangelen var så åpenbar at den normalt sett burde vært oppdaget av en normalt oppegående kjøper. Hvis kjøper har vært uaktsom i sine undersøkelser, eller uten rimelig grunn unnlatt å følge oppfordringer fra selger om å undersøke tingen, vil det kunne slå igjennom overfor eventuell opplysningsplikt hos selger, selv om utgangspunktet er at opplysningsplikten går foran. Man kan således si at opplysningsplikten svekkes dersom kjøper er uaktsom, eller unnlater å følge selgers oppfordringer.

Dersom kjøpers forutsetninger for avtalen er eller burde være synbar for selger, kan selger under gitte omstendigheter anses for å ha en skjerpet opplysningsplikt for å bringe løftegiver ut av villfarelsen.

Dersom selger får opplysninger om spesielle omstendigheter om kjøpers tiltenkte bruk eller ønskede egenskaper ved tingen eller tjenesten, kan opplysningsplikten skjerpes i forhold til å måtte avklare og informere om tingene eller tjenestenes nytte eller funksjon ved disse spesielle omstendighetene med bakgrunn i den allminnelige lojalitetsplikt. Eksempelvis vet selger at kjøper har tenkt å benytte gjenstandene til en spesiell tung bruk, bør man opplyse om at de eventuelt bare tåler lett bruk. Selger har da gjennom de nye opplysningene fått en særskilt oppfordring til å komme med nye opplysninger eller avklare usikkerhet – som er av betydning for kjøper utfra de spesielle behov eller egenskaper han har informert om at han har.

Videre har partenes stilling og sakkunnskap generelt sett betydning for i hvilken grad partene plikter å gi hverandre informasjon. Der selger sitter med større spesialkunnskap på området eller har vesentlig mer økonomisk styrke, trekker det i retning av at aktsomhetskravet til opplysningsplikten skjerpes. Videre vil det der selger er profesjonell, mens kjøper er forbruker, ofte være rimelig at det pålegges den profesjonelle part et større aktsomhetskrav. En profesjonell part vil ofte råde over større ressurser, slik at han lettere kan vurdere en risiko ved avtalen.

I Rt. 1953 s. 449 hadde et pølsemakeri kjøpt to pølsemaskiner som ikke ble godtatt av elektrisitetsverket til bruk, fordi motorene ikke var kapslet. Maskinforretningen pliktet å la handelen gå om igjen, siden selgeren var nærmest til å kjenne forskriftene og bære risikoen for at maskinene ikke ble godkjent. Selv om kjøperen før kjøpet hadde sett en brosjyre og dessuten besiktiget maskinene, kunne reglene i kjøpsloven § 47 ikke avskjære ham adgangen til å påberope seg mangelen, da det her gjaldt en teknisk spesialitet:

”Men selskapet kjente til at maskinene skulle brukes i Haugs slakterforretning, og jeg bygger på at selskapet også måtte regne med at Haug drev pølsemakeri. Under disse omstendigheter finner jeg at selskapet når det gjaldt salg av så vidt kostbare spesialmaskiner, burde ha gjort Haug kjent med at det etter de gjeldende forskrifter var usikkert om maskinene ville kunne brukes i Haugs bedrift fordi motorene ikke var tett kapslet. Iallfall står det for meg som naturlig at selskapet, som i en årrekke hadde solgt slike maskiner, her må ha risikoen for at maskinene av den grunn ikke ble godkjent. Selskapet var den nærmeste til å kjenne forskriftene”.