Opplysningsplikt ved kjøp

Utgangspunket i kjøpsretten er at partene selv bærer risikoen for sine egne forutsetninger og forventninger, slik at det ikke gjelder et generelt krav om opplysningsplikt for alle forhold. I Rt. 2002 s. 1110 (Bodumdommen s. 1118 ) sies dette slik:

”Et langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetninger, også hvor forutsetningene er klare nok for motparten”.

Utgangspunktet om at partene selv må ha risikoen for egne forutsetninger og forventninger modifiseres imidlertid av at selger vil ha en opplysningsplikt, i tilfeller der det vil være uredelig for selger å forholde seg taus om forhold som er av vesentlig betydning for kjøper. På den ene side behøver selger ikke avsløre eller opplyse om alt som kan påvirke et kjøp (da hadde det kanskje ikke blitt solgt så mye..), men manglende opplysninger kjøper burde ha hatt, og som bidrar til at balansen i kontraktsforholdet mellom pris og ting forrykes, slik at kjøper blir lurt til å inngå en avtale som er altfor fordelaktig for den selger, vil ofte kunne anses som opplysningssvikt.

Opplysningsplikten er en direkte underplikt av den alminnelige ulovfestede lojalitetsplikten i kontraktsforhold, og gir uttykk for at man skal være redelig med de opplysninger man gir den man skal inngå en bindende kontrakt med. Det vil være illojalt å ikke gi nødvendige opplysninger ved avtaleinngåelsen eller senere dersom det skjer en utvikling. Selger skal naturligvis ikke opplyse om alt, men det er klart at opplysninger som kjøper etter en konkret normativ vurdering burde ha fått, normalt vil omfattes av opplysningsplikten.

Kjøpsloven har ikke nedfelt noen konkrete lovbestemmelser om at selger må opplyse om vesentlige forhold ved tingen som kjøper har grunn til å regne med, eller at de opplysninger som faktisk gis må være i samsvar med tingen. Imidlertid er selgers opplysningsplikt blant annet forutsatt i kjøpsloven § 17 (Varens egenskaper) og kjøpsloven § 18 (Opplysning om egenskaper eller bruk). Selgers opplysningsplikt kommer klart til syne i kjøpsloven § 19 første ledd om ting solgt as is:

”§ 19. Ting solgt « som den er ». Auksjonssalg.

(1) Selv om tingen er solgt « som den er » eller med liknende alminnelig forbehold, foreligger mangel når (a) tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha innvirket på kjøpet,

(b) selgeren ved kjøpet har forsømt å gi opplysning om vesentlige forhold ved tingen eller dens bruk som han måtte kjenne til og som kjøperen hadde grunn til å rekne med å få, såframt unnlatelsen kan antas å ha innvirket på kjøpet, eller

(c) tingen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å rekne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers”.

Mislighold av opplysningsplikten kalles som en fellesbetegnelse opplysningssvikt Opplysningssvikt omfatter både positive feilopplysninger fra selger, og unnlatelse av å gi opplysninger som selger burde ha gitt, fordi de ville har virket inn på avtalen. Det er tilstrekkelig at opplysningene ville gitt en annen pris for at de skal ha virket inn på avtalen. Feilopplysning eller manglende opplysning vil således ha virket inn på avtalen, dersom kontrakt ikke ville vært inngått med riktige opplysninger, eller ville vært inngått på andre vilkår. I rettspraksis er det lagt til grunn at det ikke er strenge beviskrav for at en opplysning eller manglende opplysning har virket inn på avtalen, jf. Rt. 2005 s. 257.

Konsekvensen av misligholdt opplysningsplikt fra selgers side som har virket inn på avtalen, kan da bli at man kommer til at det foreligger en mangel ved tingen i forhold til kjøpsloven §§ 17 og 18 med den rettsvirkning at kjøper kan gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser etter kjøpsloven § 30 mv. Her vil selger også hefte objektivt for opplysninger som gis av hans kontraktsmedhjelpere som takstmenn, meglere, underleverandører mv. (Se nærmere under ansvar for kontraktsmedhjelpere). Selger vil da vurderes som om han hadde kommet med opplysningene selv.

Å få riktige opplysninger vil være viktige å få ved og forut for avtaleinngåelsen (den prekontraktuelle fase), idet manglende eller uriktige opplysninger før inngåelsen vil kunne føre til at det avtales en for høy pris, at den som gir uriktige eller mangelfulle opplysninger får andre fordelaktige betingelser eller at man rett og slett får en avtale som ellers aldri ville blitt inngått. Selger og kjøper har begge opplysningsplikter også underveis i avtaleforholdet. Spesielt ved løpende ytelser og tilvirkningskontrakter, der kontraktspartene jevnlig over lengre tid forholder seg til hverandre og gir hverandre løpende ytelser.

Selger blir normalt ikke ansvarlig for opplysninger, når selger har tatt tilstrekkelig forbehold om opplysningens riktighet, jf. Rt. 1931 s. 1195. I dommen ble det vektlagt at selgers opplysninger om effekten av en patentert presse til fremstilling av hvalolje refererte seg til noen prøver, som man fant var riktige. Selger hadde ikke lovet et bestemt resultat gjennom å vise til prøver med gode resultater. Høyesterett tiltrådte byrettens begrunnelse som blant annet la følgende til grunn (fra byretten):

“Retten skal bemerke, at brosjyren med tilhørende tabell kun inneholder referat av prøvene paa « Rey Alfonso ». Naar der i brosjyren staar: « Som det vil sees av tabellen fremgaar det av disse prøver, at man ved at anvende presning istedetfor kokning i aapne kjeler utvinder 17,7 pct. mer olje », saa kan der ikke herav utledes noget rettslig relevant tilsagn om og langt mindre nogen garanti for at saadant resultat alltid vil opnaaes uansett hvalens beskaffenhet og uansett pressenes behandling. Heller ikke kan uttalelsen om at graksen blev praktisk talt oljefri efter kokningen av presset spekk, betraktes som et tilsagn om at dette alltid vil være tilfelle”.

Mindre og harmløse overdrivelser er imidlertid normalt tillatt ved markedsføring eller forhandlinger, jf. Rt. 1932 s. 835

“At den slags reklameprospekter i handel og vandel ikke kan opfattes som eksakte kontraktstilbud er en kjensgjerning som ogsaa kjøperen maatte være klar over, og jeg maa være enig med byretten i – og herpaa legger jeg hovedvekten – at naar Hansen tross opfordring ikke engang foretok befaring og undersøkelse av eiendommen før han kjøpte, maa dette gaa ut over ham selv”.

Selvskryt i reklameøyemed er således tillatt, med mindre skrytet blir villedende. I Rt. 1926 s. 962 ble en selger frifunnet for opplysningssvikt gjennom utsagn om at en forretning hadde ”en solid oparbejdet kundekreds” og at butikken var en ”fordelagtig opdreven specialforretning i undertøi”, idet hennes opplysninger ikke oversteg grensen for den tillatte reklamemessige anbefaling ved salg.

Hvilke opplysninger som selger plikter å gi i et kontraktsforhold, vil således i stor grad bygge på fornufts- og rimelighetsbetraktninger. Fortielse av opplysninger som hadde fått kjøper til å disponere annerledes, kan føre til samfunnsmessig uheldige kontrakter dersom kjøpers tap blir altfor betydelig som følge av opplysningssvikten, og selger får en tilsvarende gevinst gjennom opplysningssvikten.

Kontraktsretten generelt og kjøpsretten spesielt bygger derfor på en regel om at den som skal motta en gjenstand, har krav på opplysninger som i vesentlig grad vil virke inn på avtalen. Rettspraksis bygger også på risikobetraktninger når den skal vurdere hvilke opplysninger en part plikter å gi. Hvem er nærmest til å bære risikoen for at de ønskede relevante opplysningene ikke kom frem ved avtaleinngåelsen. Opplysninger om vesentlige forhold som er spesielt viktige for den ene part kan således også gå utover den som ikke klart nok ga til kjenne at han hadde behov for slike opplysninger, jf. Rt. 1983 s. 716 ”GI-dommen”:

”Jeg nevner også at da GI i 1981 gjorde ansvar gjeldende etter garantien, nevnte Johan Reksten ikke noe om de spesielle begrensninger som han nå hevder er knyttet til garantien. Han bestred ansvaret under henvisning til « prinsipielle sider rundt « garantierklæringen », herunder også den juridiske holdbarhet », men gjorde til tross for uttrykkelig oppfordring fra GI ikke nærmere rede for sitt syn. Det kan etter dette vanskelig legges til grunn at Johan Reksten har gått ut fra at GI ikke hadde rettslig adgang til å gjøre garantien gjeldende etter sin ordlyd, og under enhver omstendighet kan han ikke ha vært i aktsom god tro for så vidt”.

Det kan være opplysningssvikt, selv om ikke selger selv kjente til det som det ikke ble opplyst om, eller var i god tro da han uriktig uttalte seg om forhold. Det avgjørende vil være kjøper hadde grunn til å regne med å få slike opplysninger ved kontraktsslutningen, jf. Rt. 2002 s. 696:

“Jeg bemerker at jeg oppfatter « måtte kjenne til » som et normativt begrep, og ikke som en bevisregel, slik partene har anført. I forarbeidene, Ot.prp.nr.66 (1990-1991) side 89, sies det at « Meininga er at det ikkje må liggje føre noka rimeleg grunn for å vere uvitande ». Mangel kan altså foreligge selv om det er helt på det rene og uomtvistet at selgeren ikke positivt hadde kunnskap om forholdet, men det er ikke tilstrekkelig at han burde kjent til det”.

Om selger må ha kjent til opplysningene, er dermed ikke en bevisvurderingsregel, men en normativ regel (bør man generelt sett i en gitt situasjon kjenne til et slikt forhold). Spørsmålet om selger må anses for å ha kjent til nødvendige opplysninger for kontrakten, vil være om det kan anses som rimelig å ikke kjenne til opplysningene, jf. Rt. 2002 s. 1110 (Bodum-dommen):

”Et veiledende synspunkt er om kjøper har hatt noen rimelig unnskyldning for å være uvitende om forholdet, jf. henvisningen samme sted i proposisjonen til side 62 vedrørende uttrykket « måtte være kjent med » i lovens § 17 (2) bokstav b.”

Videre er det i teorien lagt til grunn at selgers opplysningsplikt kan modifiseres av kjøpers undersøkelsesplikt.. Her vil det spille inn hvor profesjonell og selvstendig den aktuelle kjøper fremstår, i forhold til selger. I teorien antas likevel at opplysningsplikten må anses å slå igjennom overfor misligholdt undersøkelsesplikt, samt at selger plikter å gjøre kjøperen oppmerksom på forhold som han kunne regnet med at denne selv hadde observert.

I Rt. 1984 s. 356 ønsket kjøper å heve kjøpet av en traktor med frontlaster og skuffe av selger, ettersom kjøper hadde forutsatt at traktoren med utstyr kunne brukes både i gårdsdriften og i grustak, men at den ikke kunne brukes i grustak. Høyesterett kom da til at det ikke forelå opplysningsmangel basert på de brosjyrer og skriftlig dokumentasjon som var fremlagt under forhandlingene, og det ble også vektlagt at kjøper var en erfaren gårdbruker som burde forstått at traktoren ikke uten videre kunne forutsettes brukt til grustak:

”Jeg tar utgangspunkt i at den traktor som ble solgt, var en landbrukstraktor, og at også frontlasteren først og fremst var beregnet for gårdsdrift. Dette er i samsvar med de brosjyrer som ble brukt under forhandlingene. Etter de relativt omfattende salgsforhandlinger som fant sted, kan det etter min mening ikke bygges på at Heum ble gitt villedende opplysninger om hva traktoren, påmontert frontlaster, kunne brukes til. Heum var selv både en erfaren gårdbruker og maskinentreprenør og burde forstått at det ikke var spørsmål om en maskin som i større utstrekning var egnet for opplessing i grustak. Heums forventninger om at maskinen var egnet for slik bruk, må han selv bære risikoen for. Etter min mening støtter det resultatet at den skuffe som var en del av det leverte utstyr, både i kontrakten og i fakturaen er benevnt « snøskuffe ». Det er altså ikke her spørsmål om en grusskuffe. Når Heum hevder at han forutsatte å få en kombinasjonsskuffe, egnet både for opplessing av snø og grus, har dette etter min mening ikke støtte i kontrakten”.