Alminnelige forventninger til en vare

Ved kjøp forutsettes normalt også at kontraktsgjenstanden skal tilsvare ”vanlig god vare,” med mindre det i avtalen klart er avtalt eller forutsatt noe annet; eks. sekunda vare, delebil mv. I ”Videospiller-dommen” Rt. 1998 s. 774 ble det uttalt at kjøpsloven ikke er uttømmende, og at det ulovfestede prinsipp om ”alminnelig god vare” supplerer lovens regler (s. 781):

“Men det er på det rene at kjøpsloven ikke gir en uttømmende definisjon av mangelsbegrepet, som derfor i dette tilfelle må bestemmes ut fra en tolkning av kjøpsloven § 34 (1) jf § 30 (1) sammenholdt med rettspraksis, alminnelige rettsgrunnsetninger og teori. Etter disse rettskilder hadde Føreland med den pris han betalte, krav på alminnelig god vare, og det foreligger en mangel hvis videospilleren ikke oppfylte dette kravet ”.

I kjøpsloven § 17 annet og tredje ledd er det lagt til grunn at en vare med mindre annet er avtalt, skal passe til vanlige bruksformål som angitt i bokstav a-d og være i samsvar med offentligrettslige krav etter tredje ledd.

Etter annet ledd skal tingen blant annet (a) passe for de formål slike ting vanligvis brukes til, (b) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, unntatt når forholdene viser at kjøperen for så vidt ikke bygde på selgerens sakkunnskap og vurdering eller ikke hadde rimelig grunn til å gjøre det (c) ha egenskaper som selger har vist til ved å legge fram prøve eller modell og (d) være pakket på vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen.

En nærmere beskrivelse av de aktuelle bruksformålene for ting i alminnelighet er gitt i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 59 og 60:

”Andre ledd tilsvarer andre ledd andre punktum i arbeidsgruppens utkast og inneholder krav til tingens egenskaper som gjelder selv om det ikke følger av avtalen. Vilkårene i andre ledd er derfor selvstendige i forhold til første ledd, selv om de samme vilkår som regel må anses å følge av avtalen. På den annen side er opprekningen ikke ment å være uttømmende, men skal bare angi visse sentrale prinsipper for bedømmelsen av tingens egenskaper. Departementet har ikke funnet grunn til å presisere dette nærmere i lovteksten. Bestemmelsene i andre ledd viker naturligvis når annet følger av avtalen. Bokstav (a) krever at tingen skal passe for de formål slike ting vanligvis brukes til. Tingen skal altså oppfylle en viss generell standard når det gjelder egenskaper. Det er likevel klart at ulike ting kan ha forskjellig kvalitet, uten at den dårligste av den grunn kan anses mangelfull. Ved vurderingen må det rimeligvis tas hensyn til forholdene omkring kjøpet, f eks prisen. Bestemmelsen innebærer for øvrig at dersom tingen sakner egenskaper som tilsvarende ting vanligvis har, kan den bli ansett mangelfull selv om den i og for seg kan brukes til det formål kjøperen har kjøpt den til. Som eksempel kan nevnes at kjøpet gjelder en bil som viser seg å bruke uforholdsmessig mye bensin. Bensinforbruket er ikke i seg selv noen hindring for å bruke bilen som forutsatt, men det kan like fullt bli tale om å anse det høye bensinforbruket som en mangel, når ikke annet følger av avtalen. Bokstav (b) er aktuell der kjøperen har et spesielt formål med kjøpet som skiller seg fra det slike ting vanligvis brukes til. Tingen skal som utgangspunkt også passe for dette formål. Vilkåret er imidlertid at selgeren ved kjøpet var eller måtte være kjent med formålet. Uttrykket « måtte være kjent med » innebærer at det ikke må foreligge noen rimelig unnskyldning for selgerens uvitenhet om det spesielle formålet, sml den liknende formulering « måtte skjøna » i gjeldsbrevloven § 18. Utkastet krever ikke at tingen skal passe for et spesielt formål som selgeren bare « burde », men ikke « måtte », være kjent med. FN-konvensjonen art 35 (2) (b) bruker en noe annen uttrykksmåte (« particular purpose expressly or impliedly made known to the seiler »), noe som i praksis må antas å føre til samme resultater. Bestemmelsen i bokstav (b) har særlig betydning der kjøperen mangler forutsetninger for å angi de nødvendige spesifikasjoner av tingen på annen måte enn gjennom å angi formålet med kjøpet. Selgeren har gjerne den sakkunnskap som trengs for å velge den tingen som passer for det oppgitte formål. I noen tilfelle kan imidlertid kjøperen ha den beste sakkunnskap når det gjelder hva som skal til for å oppfylle formålet med kjøpet. Det vil da gjerne komme til uttrykk overfor selgeren at kjøperen ikke bygger på selgerens sakkunnskap. I så fall er det lite rimelig at selgeren skal ha ansvar for å oppfylle det spesielle formålet med kjøpet, selv om han kjente til dette. Det er derfor gjort unntak for de tilfelle hvor forholdene viser at kjøperen for så vidt gjaldt det spesielle formål ikke bygde på selgerens sakkunnskap eller vurdering eller ikke hadde rimelig grunn til å gjøre det. Bokstav (c) innebærer at tingen må svare til framlagte modeller eller prøver. Det er bare modeller og prøver som selgeren har lagt fram som er relevante ved vurderingen. Kravet til samsvar gjelder dessuten bare egenskaper som selgeren har vist til ved å legge fram prøven eller modellen. Bestemmelsen regulerer ikke betydningen av at kjøperen legger fram en prøve eller modell. Det kan imidlertid gå fram av avtalen at tingen skal være i samsvar med framlagt prøve fra kjøperens side. Bokstav (d) stiller krav til innpakningen. Kravet er knytt til innpakningens formål. Selgerens plikt gjelder derfor bare så langt det er nødvendig for å bevare og beskytte tingen. Er tingen pakket på vanlig måte, vil det som regel være tilstrekkelig, når ikke spesielle forhold tilsier at det trengs noe mer for å bevare og beskytte tingen”.