Levering

Utgangspunktet er at tingen skal leveres i samsvar med det som positivt er avtalt mellom partene. Partene avtaler fritt om tingen skal hentes på forretningsstedet til selger (hentekjøp), eller leveres/sendes hjem til kjøper (sendekjøp) eller leveres til et bestemt utleveringssted (plasskjøp).

Spørsmålet om når tingen er levert er viktig i kjøpsretten, fordi risikoen etter kjøpsloven § 13 første ledd ”går over på kjøperen når tingen er levert som avtalt eller i samsvar med §§ 6 eller 7”. Når risikoen er gått over fra selger til kjøper, vil det være kjøper som er ansvarlig for tingen og som må erstatte den selv hvis den går tapt mv. Videre er det kjøper som etter risikoens overgang har omsorgsplikt for tingen og være ansvarlig for vedlikehold o.l. Dessuten vil kjøper normalt ha en undersøkelsesplikt ved levering etter kjøpsloven § 31 i samsvar med god skikk, og reklamasjonsfristen etter kjøpsloven § 32 kan da begynne å løpe fra levering dersom kjøper kunne ha undersøkt tingen og funnet ut av mangelen allerede ved levering. Levering er også viktig, fordi at det ikke vil foreligge forsinkelse på selgers hånd før tingen skulle vært levert.

Ved levering er risikoen for tingen overtatt av kjøper. Undersøkelse snarlig etter levering vil også kunne ha bevismessig betydning for om mangelen forelå da risikoen gikk over på kjøper eller mottaker, avhengig av hva slags mangel det er.

Man legger ved levering til grunn som hovedregel at tingen skal hentes hos selger, dersom partene ikke har avtalt noe annet, med mindre partene vet at tingen står et annet sted. Såfremt partene ikke har avtalt noe annet, vil hovedregelen være at tingen skal hentes hos selger. Selgers plikter til å holde tingen klar til avhenting hos selger følger da av kjøpsloven § 6, og det fremkommer da av kjøpsloven § 6 annet ledd at tingen er levert av selger når kjøper har hentet tingen:

”§ 6. Hentekjøp.

(1) Tingen skal holdes klar for henting på det sted der selgeren hadde sitt forretningssted (i tilfelle bosted jf § 83) da kjøpet ble inngått. Visste partene ved kjøpet at tingen eller det vareparti eller produksjonssted som tingen skal tas fra, var på et annet sted, skal tingen holdes klar for henting der.

(2) Tingen er levert når den er overtatt av kjøperen”.

En nærmere gjennomgang av bestemmelsen er gitt i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 53:

”Utgangspunktet er at dersom annet ikke er avtalt, har selgeren ikke plikt til å sende tingen til kjøperen, men han skal holde den klar til henting på sitt forretningssted (eller bosted om han ikke har noe forretningssted). Dersom partene ved kjøpet visste at tingen var et annet sted, skal imidlertid tingen holdes klar til henting der. Under høringen har Norges Industriforbund reist spørsmålet om det som i gjeldende rett burde være samme regel for de tilfelle at partene burde visst at tingen var et annet sted. En slik regel kan imidlertid være farlig for kjøperen, og departementet har funnet det rimelig å begrense regelen til de tilfelle at partene har faktisk kunnskap. Partenes kunnskap må ikke bare gjelde at tingen er et annet sted, men også hvor den er. At det kreves faktisk kunnskap er regelen også i de andre nordiske utkast og i FN-konvensjonen. På den annen side skal regelen gjelde også når det vareparti tingen skal tas fra er på et annet sted enn selgerens forretningssted og partene vet dette. Det forutsettes at det (direkte eller indirekte) følger av avtalen at tingen skal tas fra det annet sted. I NU 1984:5 var også « lager » nevnt, men dette anses overflødig ved siden av de øvrige kriterier. Derimot har departementet beholdt henvisningen til produksjonsted. Dette har vært gjenstand for noe diskusjon under de nordiske departementsdrøftingene, og de øvrige land har utelatt begrepet. Bl a er det henvist til at bestemmelsen kan bli problematisk ved vanlige butikksalg. Departementet vil imidlertid understreke at vilkåret er at Ungen skal « tas fra » produksjonstedet. Det er altså ikke uten videre nok at partene ved kjøpet ved at tingen er på produksjonstedet. Regelen tar derfor først og fremst sikte på tilvirkingskjøp o l. Etter andre ledd anses tingen levert når kjøperen har overtatt den”.

Partene kan etter kjøpsloven § 7 avtale plasskjøp og sendekjøp i stedet for utgangspunktet med hentekjøp. Ved plasskjøp avtales at tingen skal leveres til et leveringspunkt som selgeren pleier å levere til eller at tingen skal bringes fra et annet sted til salgsstedet (samme sted). Regelen er da at levering har skjedd når tingen mottas på det avtalte sted, og risikoen vil da gå over på kjøper. For sendekjøp vil levering ha skjedd og risikoen være overtatt av kjøper, når tingen er overlevert til fraktfører eller transportør som Posten, Hurtigruta, NSB mv. Utfører selgeren transporten selv, skjer levering først når tingen mottas av kjøperen, jf. kjøpsloven § 7:

”§ 7. Plasskjøp og sendekjøp.

(1) Skal tingen bringes til kjøperen på samme sted eller innenfor det område der selgeren vanligvis sørger for å bringe ut slike ting (plasskjøp), skjer levering når tingen mottas der.

(2) Skal tingen ellers sendes til kjøperen (sendekjøp) og annet ikke følger av transportklausul eller annen avtale, skjer levering ved at tingen blir overgitt til den fraktfører som påtar seg transport fra avsendingsstedet. Utfører selgeren transporten selv, skjer levering først når tingen mottas av kjøperen.

(3) Er tingen solgt « fritt », « levert » eller « fritt levert » med angivelse av et bestemt sted, anses den ikke levert før den er kommet fram til dette sted”.

Regelen om plasskjøp er nærmere forklart i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 53 og 54:

”Første ledd bestemmer for plasskjøp at levering skjer når tingen mottas hos kjøperen. Bestemmelsen utvider området for plasskjøp noe i forhold til gjeldende rett, idet regelen også skal gjelde innenfor det område der selgeren vanligvis sørger for å bringe ut slike ting. Det kreves ikke at det er vanlig i bransjen å bringe ut slike ting i området, men bare at den aktuelle selger pleier å gjøre det. Bestemmelsen gjelder også der selgeren bruker en underordnet eller en selvstendig transportør til å frakte tingen. Om begrunnelsen for bestemmelsen vises for øvrig til NU 1984:5 s 207 til 208. Andre ledd gjelder de tilfelle der tingen skal sendes til kjøperen fra et sted til et annet og forholdet ikke går inn under nr 1. Av ordlyden følger det at levering først skjer når tingen er overlevert til den fraktfører som påtar seg Side 54 transport fra avsendingsstedet. I FN-konvensjonen art 31(a) er det tilsvarende kriterium (« to the first carrier for transmission to the buyer ») uttrykt noe annleis, men betydningen er den samme. At selgeren benytter seg av en særskilt fraktfører til den lokale transport innenfor avsendingsstedet, fører ikke til at tingen anses levert. Men dersom samme fraktfører foretar eller påtar seg transporten både lokalt og videre til mottaksstedet, anses legering skjedd når fraktføreren har overtatt tingen. Ellers vil levering ikke uten videre skje ved at tingen leveres til en speditør (se NU 1984:5 s 209). Første punktum må også forstås slik at tingen ikke er levert så langt selgeren selv besørger transporten. Foretar selgeren hele transporten, er tingen etter andre punktum ikke levert før den er mottatt av kjøperen. For øvrig vises til NU 1984:5 s 208 til 209. Tredje ledd presiserer betydningen av visse leveringsklausuler. Bestemmelsen fastlegger ikke eksakt når levering er skjedd, men bare at tingen i alle fall ikke anses levert før den er kommet fram til det angitte sted. Bestemmelsen svarer til gjeldende lovs § 65 første ledd, men regulerer ikke kostnadsfordelingen. Selgerens ansvar for kostnadene vil i tilfelle følge av utkastet § 11. Fjerde ledd om forbrukerkjøp er ny i forhold til gjeldende rett og fastsetter at levering først skjer når tingen mottas av kjøperen. Skal kjøperen hente tingen på leveringsstedet, er levering likevel skjedd fra det tidspunkt han plikter å hente den. Bestemmelsen innebærer at det i forbrukerkjøp gjelder samme regel ved plasskjøp og sendekjøp”.

Ved sendekjøp er det en del sideforpliktelser i forbindelse med transport som påhviler selger. Selgeren må her sørge for å inngå nødvendige avtaler og enten selv tegne transportforsikring eller gi kjøper mulighet til å tegne transportforsikring, jf. kjøpsloven § 8:

”§ 8. Tilleggsplikter ved sendekjøp.

(1) Skal selgeren sørge for at tingen blir sendt, plikter han å inngå avtaler som trengs for å få den transportert til bestemmelsesstedet på egnet måte og på vanlige vilkår for slik transport.

(2) Skal ikke selgeren tegne transportforsikring for tingen, må han når kjøperen ber om det, gi de opplysninger kjøperen trenger for å kunne tegne forsikring.

(3) Dersom selgeren leverer tingen til en fraktfører uten at det ved merking, i transportdokument eller på annen måte tydelig framgår at den skal til kjøperen, må selgeren gi kjøperen slik melding som gjør det klart hva han skal motta”.

På samme måte som leveringssted, forutsettes at leveringstiden skal fremgå av avtalen. Dersom leveringstiden ikke uttrykkelig er avtalt, er lovens hovedregel at levering skal skje innen rimelig tid, jf. kjøpsloven § 9. I kjøpsloven § 9 tredje ledd er det en spesialregel ved hentekjøp om at selgeren plikter å varsle kjøper når tingen kan hentes, dersom tidspunkt ikke er avtalt og selger kan velge tidspunkt:

Ӥ 9. Leveringstid.

(1) Skal tingen ikke leveres etter påkrav eller uten opphold, og følger tiden for levering heller ikke ellers av avtale, skal den leveres innen rimelig tid etter kjøpet.

(2) Er det avtalt et tidsrom for levering, har selgeren rett til å velge tidspunktet om forholdene ikke viser at valget tilkommer kjøperen.

(3) Har selgeren ved hentekjøp rett til å velge tidspunkt for levering, skal han i tide gi kjøperen melding om når tingen kan hentes.

Reglene i kjøpsloven § 9 om leveringstid er nærmere forklart i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 54 og 55:

”Leveringstiden kan direkte eller indirekte følge av partenes avtale. Bestemmelsene i §9 kommer bare til anvendelse så langt dette ikke er tilfelle. Første ledd angir hovedregelen om at tingen skal leveres innen rimelig tid. Dette er nytt i forhold til gjeldende lov, hvor leveringen i mangel av andre holdepunkter skulle skje etter påkrav. Departementet har i likhet med den nordiske arbeidsgruppen kommet til at kjøperen ikke bør være henvist til å komme med påkrav når dette ikke har holdepunkter i avtalen. Den nye regelen stemmer også med FN-konvensjonens regel. Hva som er « rimelig tid » vil bero på tilhøva. Utgangspunktet for fristen er avtaletidspunktet. Gjelder det f eks et tilvirkingskjøp, er det rimelig at selgeren har lengre tid på seg enn hvor det gjelder levering av en kurant lagervare. Men også for tilvirkingskjøp kan forholdene variere sterkt. Imidlertid er det grunn til å rekne med at leveringstiden som regel vil være regulert i avtale når det gjelder kompliserte og omfattende kjøp. I praksis vil derfor « rimelig tid » ofte være et temmelig kort tidsrom. Andre ledd gjelder de tilfeller der det er avtalt et tidsrom for leveringen. Som etter gjeldende lov skal da selgeren kunne velge tidspunktet, med mindre det framgår av forholdene at det er kjøperen som har valget. F eks kan det følge av avtalen at kjøperen skal skaffe transportmiddel til frakten av varen. Det kan også være at leveringen skal tilpasses kjøperens behov eller hans lagerkapasitet.Tredje ledd svarer til andre ledd andre punktum i NU 1984:5, men særregelen her begrenses til hentekjøp. Dersom det i slike tilfeller er selgeren som skal velge tidspunktet for levering, skal han i tide si fra til kjøperen om når tingen kan hentes. Unnlater selgeren å gi melding, vil det føre til at den forsinkelsen som måtte oppstå på grunn av dette ikke kan anses å bero på kjøperen. At meldingen skal gis i tide, innebærer at kjøperen må få en rimelig tid på seg til å ordne det som trengs for å få utført transporten. Utkastet regulerer ikke kjøperens plikt til å si fra til selgeren når det er kjøperen som kan velge leveringstiden. Ofte vil det imidlertid være selvsagt at kjøperen må gjøre dette. Unnlater kjøperen å gi nødvendig melding, vil han som regel tape retten til å pårope den forsinkelsen som oppstår som følge av dette”.