Krav mot tidligere salgsledd
En mangel ved en salgsgjenstand kan være forårsaket ved kontraktsbrudd fra et tidligere omsetningsledd. Typisk at man kjøper en datamaskin i butikken, og kort tid etter selger den videre brukt til en tredjemann (ny kjøper), som så får en mangel i fanget. Ny kjøper vil da ofte kunne dra fordel av å gå direkte på hjemmelsmannen (dvs. foregående leverandør/kontraktspart som selger utleder sin rett fra ). Spesielt vil krav mot tidligere salgsledd være aktuelt dersom selger (siste salgsledd) har gått konkurs. I bruktsalg i forbrukerforhold vil det normalt være forutgående salgsledd (butikken), som har muligheter til å rette eller omlevere varen.
Det er kun selger som vil være ansvarlig for forsinkelse, idet forsinkelse hos tidligere ledd vil være omfattet av kontrollansvaret, jf. kjøpsloven § 23.
Gjennom læren om direktekrav (krav mot tidligere salgsledd) kan en kjøper fremme erstatnings-, prisavslags- eller avhjelpskrav (krav om omlevering eller retting) direkte mot selgerens forgjengere (tidligere salgsledd), dersom mangelen kan tilskrives underleverandør eller tidligere omsetningsledd, og vilkårene for direktekrav er til stede.
Hovedregelen og prinsippet for krav mot tidligere salgsledd er nedfelt i kjøpsloven § 84:
«§ 84. Vilkår for krav mot tidligere salgsledd
(1) Kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd, for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren.
(2) Ved salg mellom enkeltpersoner når kjøpet ikke hovedsakelig er knyttet til deres næringsvirksomhet, kan kjøperen uansett avtale også gjøre krav gjeldende mot tidligere yrkessalgsledd etter forbrukerkjøpsloven § 35».
For at selger skal gjøre tilsvarende krav gjeldende mot tidligere salgsledd, så må selger eller kjøper selv ha reklamert rettidig mot tidligere salgsledd, og det må heller ikke være andre forhold som prekluderer kravet mellom selger og tidligere salgsledd eller underleverandør som foreldelse, oversittelse av absolutt eller relativ reklamasjonsfrist, avtale om ansvarsfrihet etter en prøveperiode mv. Er kravet prekludert bakover i rekken, blir selger selv sittende med ansvaret. Et eksempel er hvis selger burde ha oppdaget en mangel mens tingen var i hans eie, og han ikke reklamerte tidsnok overfor tidligere salgsledd, vil ikke siste kjøper kunne gå direkte på tidligere salgsledd (hjemmelsmannen), fordi kravet mellom selger og tidligere salgsledd er prekludert. Således er det en klar regel om at selger må ha tilsvarende krav i behold, for at kjøper kan rette kravet direkte mot tidligere ledd, jf. kjøpsloven § 85.
Ӥ 85. Reklamasjon.
(1) Kjøperen må gjøre sitt krav mot tidligere salgsledd gjeldende innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen og seinest innen de reklamasjonsfrister som gjelder i forholdet mellom forgjengeren og det tidligere salgsledd.
(2) Kjøperen må så snart det er rimelig høve til det underrette salgsleddet om hva han krever.
(3) I den grad kjøperen i forbrukerkjøp gjør gjeldende krav mot selgeren som også kunne ha vært gjort gjeldende mot et tidligere yrkessalgsledd, gjelder reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd for videre mangelskrav fra selgeren mot det tidligere yrkessalgsleddet. Bestemmelsen her gjelder tilsvarende for videre krav mellom tidligere yrkessalgsledd som følge av at forbrukerkjøperen har gjort gjeldende mangelskrav. Bestemmelsen her gjelder ikke internasjonalt kjøp”.
Mangelsansvaret kan derfor aldri bli større hos tidligere salgsledd (hjemmelsmannen) enn ansvaret overfor siste selger. Dersom selger har økt ansvaret i sin eietid på grunn av skade på gjenstanden, så hefter hjemmelsmannen bare for det han hefter overfor selger.
Kjøpsloven § 85 tredje ledd bestemmer at kjøperen så snart det er rimelig anledning til det, må underrette det aktuelle salgsleddet hva han krever. Bestemmelsen gjelder også for krav grunnet på kjøpsloven § 84 annet ledd.
Vanlige direktekrav kalles ofte i kontraktsretten for springende regress, fordi kreditor springer over ett eller flere ledd i omsetningsrekken. Springende regress forutsetter alltid at selger har reklamert rettidig mot hjemmelsmannen (foregående salgsledd) og har kravet ellers i behold, fordi man kjøper kun kan gjøre gjeldende krav foregående salgsledd i den utstrekning selger kan det.
Kjøper må således ved springende regress selv reklamere overfor selger, som igjen må reklamere overfor tidligere salgsledd. Det vil da ikke være noe i veien for en transport av kravet fra selger mot tidligere salgsledd til kjøper, etter at selger har reklamert mot tidligere salgsledd. En selger kan alltid overdra egne misligholdskrav mot hjemmelsmannen til kjøperen, men dette forutsetter som nevnt at selger har reklamert overfor hjemmelsmannen og ellers har sitt krav i behold.
Kjøperen vil ved transport få rett til å tre direkte inn i selgerens krav mot hjemmelsmannen. En slik adgang til direktekrav etter transport av fordring/krav er blant annet bekreftet i dommene Rt. 1924 s. 91 og Rt. 1981 s. 445 (Davanger-dommen). I Davanger-dommen hadde kjøper skrevet under på en standardkontrakt som inneholdt fraskrivelser av ansvar for skjulte feil og mangler, slik at spørsmålet var om kjøper kunne gå direkte på tidligere salgsledd. Et mindretall på en dommer mente at det etter ulovfestet rett var en generell regel om at man kunne tre inn i selgers krav mot tidligere salgsledd. Det ble i dette votum også fremhevet at utgangspunktet er at et direktekrav mot tidligere ledd forutsetter en transport av kravet:
“Jeg finner det ikke naturlig å bygge et slikt krav på at Pedersen har overdratt sitt krav til Holme. Jeg peker i denne forbindelse på at spørsmålet om en kjøper kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende direkte mot selgerens hjemmelsmann kan være tvilsomt, og en rekke forhold kan ha betydning ved vurderingen. Et krav vil etter omstendighetene kunne bygge på en transport. Men etter min mening er det i kontraktsforholdet mellom Pedersen og Holme ikke grunnlag for å anse kravet transportert. Jeg viker også tilbake for å legge vesentlig vekt på generelle klausuler i en standardkontrakt i denne forbindelse. Etter min mening finner jeg det mest nærliggende å bygge Holmes krav mot Davanger på ulovfestet rett, uavhengig av et transportgrunnlag. A nekte et slikt krav ville være lite rimelig, blant annet fordi Holme ikke kan gjøre gjeldende noe krav mot Pedersen”.
Flertallet kom imidlertid til at adgangen til direktekrav var hjemlet konkret i avtaleforholdet, og retten bygde på et utsagn i punkt 6 i avtalen om at « Eiendommen skal overtas med samme rettigheter og forpliktelser hvormed den har vært eiet av selger – – – ».:
“Etter dette finner jeg at den naturlige forståelse av avtalen mellom Pedersen og Holme må være at denne også innbefattet mulige mangelsbeføyelser mot Davanger. De rettigheter som skulle overtas av kjøperen etter det siterte punkt 6 i kontrakten, må altså også omfatte de mangelsbeføyelser denne tvisten gjelder. Jeg har på den annen side vanskelig for å se hvilke beskyttelsesverdige interesser Davanger skulle ha i å motsette seg et slikt direkte krav, med den selvsagte reservasjon at Holmes inntreden ikke kunne øke hans ansvar. Etter min mening ville den ankende parts synpunkter lede til at Davanger fikk en ugrunnet berikelse på Holmes bekostning”.
Rettspraksis har således ikke stilt særlig strenge krav til når et krav kan anses transportert. Det er antatt at selgerens misligholdskrav følger med overdragelsen, ved overdragelse av kontrakt med hjemmelsmannen fra selger til kjøper, jf. Rt. 1904 s. 716. Man regner også som transport, dersom kjøper og selger i fellesskap fremmer krav mot hjemmelsmannen, jf. Rt. 1974 s. 269.
I Rt. 1995 s. 486 (Nordlands-dommen) ble det relativt greit slått fast uten begrunnelse at man kan rette direktekrav etter vegfraktloven § 45, selv om det ikke var foretatt suksessive transporter:
”Jeg behandler først den innsigelsen som Nordland er alene om, nemlig at Storebrand ikke kan rette et direkte krav mot Nordland. Siden jeg finner at innsigelsen ikke kan føre frem, er det ikke grunn for meg til å gå inn på Storebrands anførsel om at innsigelsen må avvises”.
Utenfor forbrukerforhold kan imidlertid avtalepartene på grunn av avtalefriheten avtale seg bort fra hovedregelen om at man kan gå på tidligere salgsledd i den grad selger kan det etter eks. kjøpsloven § 84.
Direktekrav mot tidligere ledd kan også fremmes som regresskrav (tilbakebetalingskrav) med grunnlag i subrogasjon. Subrogasjon (cessio legis) innebærer at kjøper eller annen type kreditor med hjemmel i lov eller avtale (eventuelt andre rettsregler som sedvane) har rett til å tre inn i selgers eller annen debitors krav mot hjemmelsmannen (tidligere salgsledd, skadevolder mv.) uten noen nærmere transport av fordringen/kravet. Cessio legis betyr overdragelse i kraft av loven, og er en ulovfestet lære om at den som har oppfylt en annens forpliktelse på vegne av hjemmelsmannen (tidligere ledd), etter omstendighetene gis rett til å søke utlegget tilbake fra hjemmelsmannen (tidligere ledd) ved å tre inn i kreditors tilsvarende krav mot hjemmelsmannen. På samme måte vil et krav mot hjemmelsmannen kunne være prekludert gjennom foreldelse, tapt i søksmål, absolutt reklamasjonsfrist oversittet, osv.
Begrepene subrogasjon og cessio legis betegner den konstruksjon at den som har krav på regress gis rett til tilbakesøkning som om kravet var blitt overført (cedert) fra kreditor til den som har krav på regress. Et praktisk eksempel er at et forsikringsselskap automatisk overtar forsikringstakers krav på erstatning mot skadevolder etter utbetaling av erstatning eksempelvis ved ulykkesforsikring. Forsikringsselskapet har da hjemmel i lov til å søke regress, uten at man trenger noen spesiell transport fra skadelidte for at selskapet skal kunne overta kravet.
Forskjellen på subrogasjon og springende regress er at springende regress betinger at selger selv har et misligholdskrav i behold overfor hjemmelsmannen (forutgående salgsledd) hvilket forutsetter at selger selv har reklamert over mot hjemmelsmannen for at kjøper kan fremme direktekrav mot hjemmelsmannen, mens det ved subrogasjon er tilstrekkelig for å fremme direktekrav fra kjøper at retten til å gå direkte mot hjemmelsmannen følger uten transport og uavhengig av selgers krav av inngått avtale med selger på grunn av særskilt hjemmel i lov, avtale, rettspraksis eller sedvane mv.
I forbrukerforhold kan kjøper normalt gå direkte på tidligere salgsledd, jf. forbrukerkjøpsloven § 35 første og annet ledd og kjøpsloven § 84 annet ledd.
”Forbrukeren kan gjøre sitt mangelskrav mot selgeren gjeldende mot et tidligere yrkessalgsledd for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren eller en annen som ervervet tingen fra det tidligere leddet. Avtale i tidligere salgsledd som innskrenker selgerens eller en annen erververs krav, kan ikke gjøres gjeldende overfor forbrukerens krav etter første ledd i større utstrekning enn det som kunne vært avtalt mellom forbrukeren og selgeren”.
Det kan ikke avtales noe som innskrenker forbrukers rettigheter til direktekrav, verken mellom kjøper og selger eller mellom foregående salgsledd. Imidlertid vil krav mellom salgsleddene kunne tapes på vanlig måte gjennom preklusjon av fordringene mellom salgsleddene som foreldelse og oversittelse av absolutt eller relativ reklamasjonsfrist mv. Eksempelvis vil man ikke kunne gå på tidligere eier av en bruktbil fra før 5 år siden. Den absolutte fristen er der gått ut, slik at de uansett ikke er ansvarlige, selv om mangelen kan være 6 år gammel. Det vil si at kjøper mister krav mot tidligere salgsledd dersom selgeren har oversittet den absolutte reklamasjonsfristen, eller også den relative dersom selgeren burde ha oppdaget en mangel, og ikke har reklamert tidsnok. Kjøperens krav mot tidligere salgsledd kan være bortfalt allerede før han selv mottok tingen.
Forbruker må uansett reklamere mot hvert enkelt salgsledd for at kravet ikke skal være gå tapt. Reklamasjonsfristene som gjelder mellom selgeren og det tidligere salgsledd vil danne den ytre grense også for kjøperen.
I tillegg til ovennevnte kan man også gå direkte på tidligere salgsledd eller underleverandør, selv når kravet ikke har skjedd gjennom selgers reklamasjon. Hvis selgeren har en avtale om at senere kjøpere kan gå på hjemmelsmannen (et tidligere salgsledd), så er det klart at kjøper har adgang til direktekrav, uten medvirkning fra selger. Leasingavtaler har en slik avtale ved finansiell leasing, siden det er finansieringsselskapet som formelt kjøper gjenstanden, mens det er selger og leaser som ofte utveksler informasjon om gjenstanden. Finansieringsselskapet som formelt er kjøper av tingen, overlater der håndteringen av mangelskrav til å være et forhold mellom lesseen (den som leaser) og foregående salgsledd (den egentlige selger av tingen). Det samme antas også gjelde garantier, men vil bero på en tolkning av garantien.
Dersom det ikke er klart avtalt mellom foregående salgsledd, har man i utgangspunktet ikke adgang til å gå direkte på foregående salgsledd, med mindre selger selv reklamerer og kjøper gis rett til å tre inn i selgers krav ved transport.
Imidlertid kan man undertiden også utenfor forbrukerforhold gis rett til å gå direkte på en underleverandør eller tidligere salgsledd, uten formelt eller reelt ha fått overtransportert selgers krav mot hjemmelsmannen, og uten at det skjer som ledd i tilbakesøkingskrav (regress) etter læren om subrogasjon (cessio legis). Direktekrav her uten klar hjemmel i lov eller avtale vil måtte begrunnes etter en konkret vurdering av blant annet avtaleforholdet og underleverandørens eller tidligere salgsledds rolle overfor kjøper/mottaker.
Et eksempel på at slikt direktekrav er godtatt uten transport av kontraktpartens krav mot underleverandør er Rt. 1998 s. 656 (Veidekkedommen). I Veidekkedommen hadde byggherren (et borettslag) reist krav om erstatning for byggskader direkte mot underentreprenør Veidekke ASA som hadde hatt ansvaret for utføringen av det mangelfulle byggearbeidet, i stedet for å gå på totalentreprenør AS Moelven Brug som var borettslagets kontraktspartner. Høyesterett unnlot å ta standpunkt til om det eksisterer en generell adgang i entrepriseforhold til å reise direkte krav mot en underentreprenør, men kom til at det ut fra de konkrete forhold i saken var grunnlag for et slikt direkte krav i akkurat dette tilfelle. Adgangen til direktekrav i den saken ble begrunnet slik på s. 662 og 663 i dommen:
”Rett nok var Moelven alene byggherrens kontraktspartner. Men med Veidekkes totale ansvar for den videre prosjektering og oppføring av de tre boligblokkene, ble det rimeligvis i praksis etablert en direkte kontakt mellom byggherren representert ved den engasjerte byggekontrollør Janzon og Veidekkes ledelse for dette byggeprosjektet. Det er på denne bakgrunn man må se byggherrens direkte henvendelse til Veidekke da det i 1991 ble avdekket mangler ved det arbeidet som var utført på balkongene i boligblokkene, og også den passive rolle som Moelven da spilte. Jeg er etter dette kommet til at borettslaget må ha adgang til å fremsette sitt erstatningskrav direkte overfor Veidekke. Med de begrensninger med hensyn til kravets innhold som jeg tidligere har påpekt, er det vanskelig å se at underentreprenøren ved dette kan komme i noen dårligere stilling enn den han hadde grunn til å regne med ved kontraktsinngåelsen”.
Man kan også naturligvis fremme et krav direkte mot et tidligere omsetningsledd eller underleverandør basert på skade gjort uaktsomt eller forsettlig etter alminnelige erstatningsrettslige regler (deliktskrav), men det vil da ikke være med grunnlag i kontrakt og kontraktsrettslige regler.