Hevingsoppgjøret (tilbakeføringen)

Rettsvirkningen av at det er rettmessig hevet, er at partenes plikter til å oppfylle faller bort, jf. kjøpsloven § 64 første ledd.

Det skilles ved tilbakeføringen mellom hevingsoppgjør ex tunc (retroaktiv – med tilbakevirkende kraft) eller ex nunc (kun med virkning fremover). Heving i løpende kontraktsforhold som leieforhold, abonnement og andre løpende leveranser skjer med virkning fremover i tid. Man kan ikke gi tilbake den tid man har leid en bolig, og ved løpende leveranser av for eksempel mat, så vil maten enten være forbrukt eller ikke returnerbar. Heving fremover i tid (ex nunc) er således normalreaksjon i husleieforhold, arbeidsforhold og ved håndverkertjenester mv.

Ved kjøp der det er snakk om avsluttede handler med leverte ting som ikke er forbrukt, som bil eller fast eiendom, vil normalreaksjonen ved kjøp være heving med tilbakevirkende kraft (ex tunc), jf. kjøpsloven § 64 første ledd. Ved gjennomføring av hevingsoppgjør ex tunc skal partenes ytelser tilbakeføres (restitusjon av ytelsene), som i praksis innebærer at det leverte skal tilbakeleveres, jf. kjøpsloven § 64 annet ledd. Partene skal settes mest mulig i samme situasjon som før avtalen ble inngått.

Hevingsoppgjøret skal skje etter samtidighetsprinsippet (ytelse mot ytelse-prinsippet). En kjøper kan bare heve dersom han kan gi tilbake det han har fått i samme stand og mengde. Heving forutsetter således alltid at tilbakeføring er mulig, jf. kjøpsloven § 66 første ledd. Dessuten følger av kjøpsloven § 66 første ledd bokstav at selger bærer risikoen for skade på gjenstanden etter at avtalen er hevet.

Selv om parten ikke er i stand til å levere tilbake mottatt ytelse i samme stand og mengde, gis det likevel normalt hevingsrett dersom 1. årsaken til at det er umulig å tilbakelevere tingen i vesentlig samme stand og mengde, er tingens egen beskaffenhet eller annet forhold som ikke beror på kjøperen, 2. tingen helt eller delvis er gått til grunne eller forringet som følge av handling som trengs for å undersøke om tingen har mangel, 3. tingen helt eller delvis er solgt videre i vanlig omsetning eller er forbrukt eller forandret av kjøperen under forutsatt bruk før han oppdaget eller burde ha oppdaget den mangel som er årsak til avvisingen.

Ved tilvirkningskontrakter hvor kjøper har bidratt med materialer, er spørsmålet om kjøpers og selgers ytelser lar seg fraskille uten urimelig kostnad. Dersom atskillelse ikke kan gjennomføres uten betydelig tap, må tilvirkeren likevel få tilbakelevert produktet, og tilvirkeren (selgeren) må normalt erstatte kjøperen den del av materialene som han har tilført.

Avkastning som aksjeutbytte for aksjer, eventuelle leieinntekter og renter skal også tilbakeføres. I tillegg kan det bli snakk om vederlag for vesentlig nytte av gjenstanden eller ytelsen, som sparte utgifter som følge av å ha tingen eller tjenesten, jf. kjøpsloven § 65. Det kan ofte oppstå problemer med å beregne nyttevederlag og eventuelle renter av et nyttevederlag, jf. Rt. 2002 s. 173 (A-møbler):

”Slik kjøpsloven er bygd opp, med gjensidig tilbakeføring av hovedytelsene i § 64 og med ytterligere utveksling av henholdsvis avkasting og rente i § 65, finner jeg det rimelig klart at selgerens syn på renteberegningen
ikke kan føre frem. Dette er også i samsvar med vanlige motregningsregler. Ved å trekke kjøperens nyttevederlag fra kjøpesummen før rentene beregnes, blir resultatet at selgeren ikke betaler rente av et beløp som svarer til nyttevederlaget. Selgeren foretar på denne måten en motregning mellom et rentebærende og et ikke rentebærende krav, uten å gjøre noen justering for renten”.