Individuell plan for spesialisttjenester
Etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og pasientrettighetsloven § 2-5 har en pasient med behov for langvarige og koordinerte helsetjenester rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
”§ 2-5. Rett til individuell plan Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern”.
Koordinerte tjenester betyr at flere instanser samarbeider om å hjelpe pasienten. Langvarige helsetjenester sikter til tilfeller hvor for eksempel rehabiliteringen strekker seg over mange måneder. Planen skal beskrive de tiltak som er aktuell, samt behovet for samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og sosialtjenester. Formålet med planen er blant annet å kartlegge pasientens mål, ressurser og behov for ulike tjenester. Vi har i Norge fått en økt tro på at det kan være hensiktsmessig å pålegge tjenestene planplikter fordi individuelle planer anses som et tjenlig hjelpemiddel for å sikre en behovsvurdering av situasjonen til personer med langvarige, store og/eller sammensatte behandlings og omsorgsbehov. Planarbeidet tar sikte på å motivere pasienten til selv å delta i fastleggingen av målsettingene for tjenesteutøvelsen og i vurderingen av hva som kan være egnet som den beste måten å gjennomføre tiltaket på. Pasienten får ikke individuelle rettskrav på tiltak som er tatt inn i planen.
Det er den instansen som på det aktuelle tidspunktet har ansvaret for å koordinere de ulike tiltakene, som bør gi tilbud om individuell plan. Eksempelvis kan en rusmisbrukers saksbehandler ved et sosialkontor få ansvar for å utforme en individuell plan i forbindelse med søknad om metadon (medikamentassistert rehabilitering). Sosialkomiteen viste i Innst. O. nr. 91 (1998-99) s. 24 til at det er behov for klart definerte tiltak i planene, noe som betyr at pasienten får nødvendig avklaring på sitt behandlingsforløp. Komiteen gikk også inn for en rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1, og fant det derfor naturlig at også retten til individuelle planer skulle lovfestes.