Rett til øyeblikkelig helsehjelp

Enhver som oppholder seg i riket har krav på øyeblikkelig helsehjelp når det er påtrengende nødvendig. Denne retten følger av pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd første punktum som lyder: ”Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp.” Den korresponderende plikten til å gi øyeblikkelig hjelp er for det enkelte helsepersonell angitt i helsepersonelloven § 7, mens spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 angir de enkelte helseforetakenes plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Det følger av lov om helsepersonell av 2 juli 1999 nr. 64 (heretter helsepersonellov) § 7 at ” helsearbeidere skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig.” Etter spesialisthelsehelsetjenesten § 3-1 skal ”..sykehus og fødestuer straks motta pasienter…hvis den hjelp institusjonen eller avdelingen kan gi er påtrengende nødvendig”.

Bestemmelsene innbærer en plikt for helsepersonell til å yte nødvendig helsehjelp ved akutt behov, uten at pasienten nødvendigvis har samtykket til denne helsehjelpen. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp gjelder for alt helsepersonell både offentlig og privatpraktiserende. Ved øyeblikkelig hjelp har pasienten en plikt til å motta førstehjelp, og det kreves da som hovedregel ikke samtykke, jf. også pasientrettighetsloven § 4-1 første ledd. Helsepersonell kan under omstendighetene også yte øyeblikkelig hjelp der pasienten motsetter seg behandling, idet helsepersonelloven § 7 første ledd annet punktum legger til grunn at øyeblikkelig hjelp kan gis ” selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.” Eksempelvis ved sjokkskade, psykose eller koma.

Unntaksvis kan pasienten nekte å ta i mot øyeblikkelig hjelp etter pasientrettighetsloven § 4-9 i særlige situasjoner på grunn av ”alvorlig overbevisning” mv. Pasienten kan i slike tilfeller nekte å motta blodoverføring eller nekte å avbryte sultestreik. En døende pasient har etter samme bestemmelse rett til å motsette seg livsforlengende behandling, herunder øyeblikkelig hjelp ved f.eks. hjertestans. Imidlertid er det her et vilkår om ”alvorlig overbevisning” hos pasienten, og helsepersonellet plikter å sørge for at pasienten fullt ut forstår konsekvensene av å nekte samtykke.

Vurderingen av når det foreligger en rett til nødvendig helsehjelp i det enkelte tilfelle må avgjøres ut fra et forsvarlig medisinsk skjønn, og det kan ut fra omstendighetene besluttes å ikke gi hjelp dersom det ikke vil kunne hjelpe. Spørsmålet er om medisinsk hjelp i den aktuelle situasjon er ”påtrengende nødvendig”. Dersom det er påtrengende nødvendig å gi øyeblikkelig hjelp, så skal hjelpen gis straks. Hvor rask handling som kreves avhenger av hvor hjelpetrengende pasienten er, og om helsepersonellet er opptatt med å gi øyeblikkelig hjelp til andre. Etter helsepersonelloven § 7 skal helsepersonell ved øyeblikkelig hjelp gi den hjelpen vedkommende evner å gi.

Retten til øyeblikkelig hjelp er ment å omfatte situasjoner hvor gjenoppliving og annen livreddende innsats er nødvendig. I tillegg skal alvorlig helseskade og betydelige smertetilstander forsøkes avverget. I forarbeidene Ot.prp. nr. 10 (1998-99) s. 52, nevnes konkret at øyeblikkelig hjelp-plikten i utgangspunktet skal omfatte situasjoner der det oppstår et akutt behov for behandling for å gjenopprette/vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre og/eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi riktig smertebehandling når smertene er voldsomme og av kort varighet. Innenfor psykiatrien oppnevner forskrift om øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevernet § 2, hvilke tilstander som gir en pasient krav på behandling. Det er psykotiske tilstander preget av stor uro, angst, aggressivitet eller destruktivitet, depressive reaksjoner hvor det foreligger fare for suicidale tilstander, og tilstander hos barn og ungdom som omsorgspersonene ikke kan mestre og der psykiatrisk hjelp er absolutt påkrevd. Oppregningen er ikke uttømmende. Med øyeblikkelig menes umiddelbart, med mindre det vurderes som forsvarlig å vente noe tid. For sykdommer og skader som ikke er livstruende, vil det bero på en skjønnsmessig vurdering når det er nødvendig å behandle for eksempel et beinbrudd for å gjenopprette vitale funksjoner.

I en prinsipputtalelse fra 2008 uttalte Statens Helsetilsyn om retten til øyeblikkelig hjelp:

”Helsepersonellets øyeblikkelig hjelpeplikt er formulert først og fremst med tanke på ulykker og akutte sykdomstilfelle og kortvarig helsehjelp, for å sikre at personer som ikke er i stand til selv å påkalle hjelp eller som på grunn av sjokkskader, panikk og lignende motsetter seg påtrengende nødvendig helsehjelp, likevel skal få nødvendig førstehjelp og assistanse. Plikten omfatter også personer med alvorlige diagnoser med dårlige prognoser og som har vært innlagt på sykehus over lang tid. Som et alminnelig utgangspunkt omfatter plikten til å yte øyeblikkelig hjelp de situasjoner hvor det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling, bl.a. for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner og for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av helsetilstanden. ”Påtrengende nødvendig” innebærer at den hjelpen som skal gis, kan ha en effekt på helsetilstanden. Formuleringen sikter både til helsetilstanden til den hjelpetrengende og til helsepersonellets muligheter til å gi adekvat hjelp.”