Pasientens rett til medvirkning

Medvirkningsretten omfatter pasientens rett til å kunne foreta valg omkring egen behandling. Pasientautonomi er et sentralt grunnprinsipp i helseretten, og innebærer pasientenes rett til frihet og selvbestemmelse i egen behandling. Pasientens medvirkning rundt avgjørelser og valg av tiltak anses som viktig for å kunne oppnå et best mulig behandlingsresultat. For å kunne virkeliggjøre medvirkningsretten kreves det en viss form for egeninnsats fra pasientens side og tilgang til nødvendig informasjon fra helsepersonell for å kunne medvirke. Ut over det som er helt nødvendig for å få gjennomført for eksempel en undersøkelse, er det opp til pasienten selv i hvor stor grad han/hun ønsker å medvirke. Etter pasientrettighetsloven § 3-1 har en pasient rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen.

”§ 3-1. Pasientens rett til medvirkning Pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. Ønsker pasienten at andre personer skal være til stede når helsehjelp gis, skal dette imøtekommes så langt som mulig”.

Medvirkningsretten omfatter valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. I forarbeidene er det lagt til grunn at medvirkningsretten bare gjelder så langt den ikke går utover kravet til forsvarlig behandling, slik at pasienten ikke kan velge en alternativ metode som helsepersonellet ikke mener er forsvarlig, jf. Ot.prp.nr.12 (1998-1999) s. 128:

”Retten til å medvirke forutsetter et samspill mellom pasient og helsepersonell. Det ligger dermed også et element av egeninnsats fra pasientens side for å virkeliggjøre medvirkningen. Ut over det helt nødvendige for å få gjennomført f.eks undersøkelsen, er det imidlertid opp til pasienten i hvor stor grad denne ønsker å medvirke ytterligere. Første ledd annet punktum innebærer at pasienten skal medvirke ved valg av tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder, men ikke at pasienten skal gis rett til å velge hvilken metode som skal benyttes dersom helsepersonellet mener en annen metode er bedre egnet eller mer forsvarlig. Valget mellom ulike metoder kan stå mellom en kort, men smertefull metode, en langvarig, men uten smerter av betydning, og en metode som har en viss lengde og er noe smertefull, men som er mer usikker. For pasienten kan det være vanskelig å velge i situasjoner hvor det ene alternativet ikke har klare fordeler eller ulemper. Retten til å medvirke øker dermed kravene til informasjon fra det behandlende helsepersonellet. I det ovennevnte eksemplet bør helsepersonellet gi pasienten en anbefaling om hvilken metode som i sum vil være den beste. Retten til å medvirke vil ikke under noen omstendighet frita helsepersonellet fra å treffe avgjørelser som sikrer forsvarlig behandling av pasienten. Helsepersonellet kan ikke la pasienten velge et alternativ som ikke er forsvarlig faglig sett, og pasientens medvirkning medfører ikke at pasienten blir ansvarlig for den helsehjelpen som blir gitt”.

Har en pasient to likeverdige behandlingsvalg er det rimelig og naturlig at pasienten selv tar en avgjørelse på hvilken av de som skal benyttes. Forarbeidene sier også at helsepersonellet i slike situasjoner bør komme med en anbefaling av hvilket tiltak de mener er det mest egnede for pasienten. Medvirkningen tilpasses ut fra pasientens evne til å gi og motta informasjon. Dersom pasienten ikke har mulighet til å samtykke, fordi vedkommende eksempelvis er psykisk utviklingshemmet eller ligger i koma, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med/for pasienten. Medvirkningsretten går ikke under noen omstendighet fremfor helsepersonellets plikt til å foreta en forsvarlig behandling av pasienten. Etter helsepersonelloven § 4 kan ikke helsepersonellet la pasienten velge et alternativ som ikke er forsvarlig faglig sett.

Å ta et valg kan imidlertid være vanskelig for en pasient. Dette tilsier at kravet til helsepersonellets informasjonsplikt må være streng i disse tilfellene. Pasientens rett til medvirkning innebærer også at kravet til å gi mer utfyllende informasjon til pasienten kan øke noe, dersom pasienten ønsker å medvirke mer enn vanlig i behandlingen. Plikten til å gi nødvendig informasjon vil naturligvis være avhengig av hvor mye pasienten ønsker å vite, og dersom det er relevante uavklarte ting som pasienten lurer på, så bør pasienten få svar i så stor grad som mulig, jf. Rt. 1998 s. 1538.

Medvirkningsretten henger nøye sammen med kravet om informert samtykke til behandling, hvilket forutsetter at pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om egen helsetilstand og innehar samtykkekompetanse. Samtykkekompetanse vil enhver som er over 16 år ha, så langt han er i stand til å forstå hva samtykket innebærer, jf. pasientrettighetsloven § 4-3 første ledd. Samtykkekompetansen kan for folk over 16 år bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, jf. pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, følger av pasientrettighetsloven § 3-1 annet ledd at pasientens nærmeste pårørende har rett til å medvirke sammen med pasienten.