Informasjon til pasienten

Pasienter har en alminnelig rett til informasjon om sin egen helsetilstand og helsehjelpen, som skal gis eller er gitt. Pasienten skal informeres om sin medisinske tilstand, forventet utvikling, virkninger og bivirkninger av den behandling han tilbys. Begrunnelsen bak et slikt krav er at pasienten i størst mulig grad skal settes i stand til å ivareta sine egne interesser, herunder kunne velge å ikke motta helsehjelp. Pasientens rett til informasjon er en del av pasientens rett til autonomi (selvbestemmelse), medvirkning og rett til informert samtykke, og regelen om pasientens rett til informasjon og omfanget og klarheten av pliktig informasjon, må således sees i sammenheng med pasientens rett til å forstå hva som feiler ham og gjøres med ham, slik at han kan medvirke i behandlingen og gi et informert samtykke til behandlingen. Pasientens rett til autonomi ble slått fast i Rt. 1993 s. 1169 s. 1174:

”Opplysningsplikten henger sammen med pasientens rett til å bestemme over eget legeme. Det er et grunnleggende krav at det må foreligge samtykke fra pasienten før legebehandling, så fremt det ikke foreligger nødstilstand eller andre særlige omstendigheter. Et slikt samtykke forutsetter at pasienten har tilstrekkelig oversikt over formålet med behandlingen, sannsynligheten for at den vil gi den tilsiktede virkning og hvilke komplikasjoner og bivirkninger som vil kunne oppstå”.

Informasjonsretten er hjemlet i flere lover, som for eksempel abortloven, transplantasjonsloven, steriliserings- og smittevernloven. I pasientrettighetsloven § 3-2 sies at ”Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger”.

Pasientrettighetsloven § 3-2 lyder slik:

Ӥ 3-2. Pasientens rett til informasjon

Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.

Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vilje, med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av lov.

Informasjon kan unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv. Informasjon kan også unnlates dersom det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, å gi slik informasjon.

Dersom pasienten blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Pasienten skal samtidig gjøres kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning.

Dersom det etter at behandlingen er avsluttet, oppdages at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som følge av helsehjelpen, skal pasienten om mulig informeres om dette”.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp.nr 12 (1998-99) pasientrettighetsloven s. 129:

”Etter første ledd skal pasienten ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i helsehjelpen, dvs den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes. Kvalitetskravene som stilles skal tilfredsstille kravet om informert samtykke i § 4-1, og kravet til forsvarlig behandling i ny helsepersonellov. Informasjonen må videre være tilstrekkelig for at pasienten kan benytte sin rett til medvirkning, herunder medvirke ved valg av helsehjelp der det er mer enn ett alternativ. Dette gjelder også rett til informasjon om legemidler, og bruken av dem, fra apoteket. Informasjonskravet må imidlertid avpasses etter situasjonen. I særlige situasjoner som for eksempel ved akuttinnleggelser og i øyeblikkelig hjelp-situasjoner er det derfor tilstrekkelig å informere om tiltakets art, eventuelle alvorlige komplikasjoner og riski. Informasjonskravet er således sammenfallende med kravene til informert samtykke i § 4-1.

Annet ledd slår fast at pasienten har selvbestemmelsesrett mht om informasjon skal gis. Helsepersonell skal innenfor visse grenser respektere pasientens ønske om å ikke bli informert. Retten til å nekte å motta informasjon kan imidlertid ikke gjelde uinnskrenket. Hensynet til å forebygge skadevirkninger for pasienten selv eller andre av den helsehjelp som gis, kan tilsi å gi informasjon til pasienten selv om pasienten ikke ønsker dette. Det kan også foreligge annet lovgrunnlag for å informere pasienten, uavhengig av pasientens vilje. Smittevernloven § 2-1 som hjemler informasjonsplikt ved almenfarlige smittsomme sykdommer, kan tilsi at informasjon skal gis til tross for at pasienten ikke ønsker det. Forsvarlighetskravet som gjelder for helsepersonell og kravet til informert samtykke kan medføre at helsehjelp ikke kan gis dersom informasjon ikke blir gitt”.

Formålet med pasientens rett til informasjon er nærmere angitt i Ot.prp.nr 12 (1998-99) pasientrettighetsloven pkt.5.2.6.1:

”Pasientens rett til informasjon er begrunnet i flere hensyn. For det første er informasjonen nødvendig for å kunne ivareta egne interesser, både i forhold til behandling og i andre sammenhenger. For det andre er informasjonen en forutsetning for at pasienten kan samtykke til helsehjelp. For det tredje er informasjon nødvendig for å kunne medvirke på en effektiv måte”.

Informasjonen skal gis i en form og på en måte, som setter pasienten i stand til å gi et informert samtykke til behandlingen, jf. pasientrettighetsloven § 4-1. Etter pasientrettighetsloven § 4-1 første ledd annet punktum følger at pasienten må ha fått ”nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen,” for at samtykket skal være gyldig. Det følger derfor av pasientrettighetsloven § 3-5 at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Videre skal helsepersonellet så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens journal.

Helsepersonell kan likevel ut fra eget skjønn til en viss grad selv bestemme omfanget av den informasjonen som skal gis, men det er antatt at informasjonen må være tilstrekkelig til at pasienten kan gi et informert samtykke, og som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Helsepersonelloven § 10 fastlegger en plikt for helsepersonell til å gi slik informasjon:

Ӥ 10. Informasjon til pasienter m.v.

Den som yter helsehjelp, 1 skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven 2 § 3-2 til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon”.

Av informasjon som inngår i bestemmelsen, gjelder også informasjon om diagnose, prognose, ulike behandlingsmetoder, bivirkninger, antatt tidsforløp på behandling og andre forhold som kan være av betydning for pasientens behov for å få oversikt over sitt eget liv”. Informasjonen skal gis uoppfordret. I den grad pasienten har spørsmål skal en forsøke å besvare dem så langt det lar seg gjøre.

I en Høyesterettsdom Rt. 1993 s. 1169 (Nervesvulstdommen) fikk en pasient avvist et krav om erstatning fordi han ikke hadde fått informasjon om at det ble utført en større operasjon av en svulst enn det han hadde samtykket til.

Høyesterett uttalte i denne saken at «Opplysningsplikten henger sammen med pasientens rett til å bestemme over eget legeme. Det er et grunnleggende krav at det må foreligge samtykke fra pasienten før legebehandling, så fremt det ikke foreligger nødstilstand eller andre særlige omstendigheter. Et slikt samtykke forutsetter at pasienten har tilstrekkelig oversikt over formålet med behandlingen, sannsynligheten for at den vil gi den tilsiktede virkning og hvilke komplikasjoner og bivirkninger som vil kunne oppstå.» Videre ble det sagt på side 1174 at et ledende synspunkt måtte være at pasienten må få en informasjon som ikke utelukker vesentlige risikomomenter. Særlig viktig er det i de tilfeller hvor det kan gis valgmuligheter:

I en annen sak i Rt. 1998 s. 1538 fant Høyesterett at det klart forelå en informasjonssvikt ved at en vesentlig risiko som tap av seksualfunksjonen, ikke ble formidlet til pasienten i forkant av en ryggoperasjon. I Rt. 1998 s. 1538 på s. 1545 ble det også sagt en del generelt om informasjonsplikten etter legeloven, som må antas å gjelde etter pasientrettighetsloven og helsepersonelloven også:

”Innholdet av informasjonsplikten må bero på en tolkning av den alminnelige bestemmelse i legeloven 13 juni 1980 nr 42 § 25 om forsvarlig legevirksomhet. I § 25 tredje ledd er bestemt at legen «…skal gi hver pasient de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og behandling. Så vidt mulig skal legen la pasienten selv medvirke ved behandlingen.» Om innholdet av denne bestemmelsen er det i lovforarbeidene sagt blant annet, jf Ot.prp.nr.1 (1979-80 ) side 99: «… Man kan ikke utforme detaljerte regler, i vesentlig grad må det bero på et skjønn av legen selv. Man kan si at det er de opplysninger en dyktig og samvittighetsfull lege vil gi en pasient plikten omfatter. Men disse opplysninger vil åpenbart måtte avpasses etter pasientens tilstand og sykdom, hans forstand og kunnskaper, hans karakter og den livssituasjon han står i. …»”

I Rt. 1998 s. 1538 på s. 1546 ble det også lagt til grunn at både ordlyden og lovforarbeidene taler for en ganske omfattende informasjonsplikt, når denne lar seg gjennomføre rent praktisk. Med andre ord plikter helsepersonell å gi pasienten informasjon om behandlingen og helsetilbud, som et utgangspunkt så langt slik informasjon er praktisk gjennomførbart.

Pasienter har også til en viss grad rett til å slippe å motta informasjon som omhandler deres egen helsetilstand. Etter pasientrettighetsloven § 3-2 annet ledd skal ikke informasjon gis mot pasientens uttrykte vilje, med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av loven. Begrunnelsen for bestemmelsen er at et behandlingsresultat i størst grad skal forsøkes opprettholdt ved at pasienten får beskjed om hvordan han/hun skal forholde seg etter behandlingen. I smittevernloven § 2-1 gis det uttrykk for at informasjon om allmennfarlige smittsomme sykdommer kan gis til tross for at pasientene ikke samtykker til det. Et eksempel på dette er informasjon rundt e-coli bakterien.

Etter pasientrettighetsloven § 3-2 tredje ledd kan en unnlate å gi informasjon dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv. En slik beslutning må ha hjemmel i et nødrettslig grunnlag for å kunne utelate informasjon. Det kan foreligge en nødrettssituasjon både i forhold til pasienten selv og til hans omgivelser. Det antas å måtte kreves svært mye for å unnlate å gi informasjon ut fra nødrettsbetrakninger. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor en mistenker at pasienten vil ta sitt eget liv om han/hun får vite om sin helsetilstand. Så snart faren for eget liv eller alvorlig helseskade for pasienten ikke lenger er tilstedet, trer imidlertid informasjonsplikten inn igjen.

Pasienten har også rett til informasjon om opplysninger som er brakt videre til annet helsepersonell eller institusjoner, følger det også en rett for pasienten etter pasientrettighetsloven § 3-6 tredje ledd, jf. helsepersonelloven § 45 første ledd. Hvis pasienten er under 16 år, så er det pasientens foreldre eller andre med foreldreansvaret som skal ha informasjonen, med mindre pasienten er mellom 12 og 16 år og ikke ønsker at foreldrene skal få informasjonen av grunner som bør respekteres:

«§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven 3 § 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten».

Pasientrettighetsloven § 3-3 sier at ”dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes”. Kravet til pasientens samtykke begrunnes i at det er snakk om opplysninger som er taushetsbelagte. Helsepersonellet kan foreta en skjønnsmessig vurdering angående hvor mye informasjon som skal gis til pårørende. Pårørende har ingen selvstendig rett til selv å bestemme hvilken spesifikk informasjon de skal gis. Dersom en pasient ikke ønsker at pårørende skal få vite at vedkommende for eksempel skal gjennomføre en alvorlig operasjon, må det vanligvis respekteres. Det er kun i særlige tilfeller (nødrettstilstander) at dette fravikes. Pårørendes rett til informasjon utvides dessuten i tilfeller hvor det ikke er mulig å få pasientens gyldige samtykke fordi pasienten åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, bevisstløshet eller psykisk utviklingshemming. Retten til informasjon er i disse tilfellene lik for pasienten og de nærmeste pårørende.

Pårørende kan få informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, jf. pasientrettighetsloven § 3-5. Dersom pasienten er over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.

Ved oppdaget skade på pasienten, eller ved oppdagelse om at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som følge av helsehjelpen etter at behandlingen er avsluttet, følger av pasientrettighetsloven femte ledd at pasienten skal ha rett til informasjon om skaden og årsaken til skaden, samt mulighetene for å søke om erstatning på grunn av slik skade, jf. Ot.prp.nr.12 (1998-1999) s. 130:

”I femte ledd er det andre typetilfellet regulert. Dersom det etter at behandlingsopplegget er avsluttet viser seg at pasienten er påført betydelig skade eller det er oppstått alvorlige komplikasjoner som følge av helsehjelpen, skal pasienten informeres om dette. Det kan være viten om konsekvenser av tidligere behandling som utløser slik rett til informasjon. Som eksempel kan nevnes en sak der en rekke bryskreftopererte pasienter ikke var informert om at de under strålebehandling sannsynligvis var påført til dels betydelige skader. Å oppspore en slik pasientgruppe vil kreve en systematisk tilnærming og en ressursbruk som tilsier at helsetjenesten, og ikke bare det enkelte personell, bør stå ansvarlig for at nødvendig informasjon faktisk blir gitt. Tidsmomentet kan også gjøre det vanskelig å peke ut hvilket helsepersonell som er ansvarlig for å gi slik informasjon. For spesialisthelsetjenesten er denne plikten regulert i forslag til spesialisthelsetjenestelov § 2-8. Det gjelder i utgangspunktet ingen grense i tid for hvor lenge etter utført behandling m.v helsetjenesten har plikt til å gi etterfølgende informasjon.

Pasientens rett til informasjon i slike tilfeller gjelder også klageretten og adgangen til å søke erstatning. Det kreves imidlertid ikke at hver enkelt pasient skal informeres om dette gjennom personlig kontakt med helsepersonell. Det er tilstrekkelig at klageretten og eventuelle erstatningsmuligheter gjøres kjent gjennom oppslag eller annen form for generell informasjon. Det viktige er imidlertid å sørge for at pasientene faktisk kjenner til klageretten og at de sikres mulighet til å få nærmere opplysninger om frister, klagekompetanse m.v. For at pasienter skal ha rett til slik etterfølgende informasjon er det et vilkår at det foreligger en betydelig skade eller at komplikasjonene er alvorlige. Det må foreligge en skade i medisinsk og juridisk forstand i forhold til erstatningsspørsmål eller spørsmål om gjenopprettende helsehjelp. At helsehjelpen ikke har gitt et optimalt resultat utløser altså ikke slik etterfølgende informasjonsplikt”.