Helsepersonell/pasient/pårørende

Helsepersonell er i helselovgivningen en fellesbetegnelse for offentlig godkjent personell som arbeider i helsetjenesten. Helsepersonelloven inneholder blant annet bestemmelser om krav til yrkesutøvelsen, opplysningsplikt, autorisasjon, spesialistgodkjenning osv. De som omfattes av helsepersonelloven § 48, jf. § 3, er 27 ulike profesjoner, og eksempler er tannleger, sykepleiere, leger, psykologer og jordmødre.

(En fullstendig opplisting etter loven vil være følgende: ambulansearbeider, apotektekniker, audiograf, bioingeniør, ergoterapeut, helsefagarbeider, fotterapeut, fysioterapeut, helsesekretær, hjelpepleier, jordmor, kiropraktor, klinisk ernæringsfysiolog, lege, omsorgsarbeider, optiker, ortopediingeniør, ortoptist, perfusjonist, psykolog, radiograf, sykepleier, tannhelsesekretær, tannlege, tannpleier, tanntekniker, vernepleier, provisorfarmasøyt og reseptarfarmasøyt.)

En pasient er i følge pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav a, en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle. Også ”friske” personer som har behov for ytelser fra helsetjenesten, som for eksempel helsestasjonsvirksomhet, prevensjonsveiledning og lignende, vil få pasientstatus etter loven. Dessuten blir personer som ikke kvalifiserer for helsehjelp å anse som pasienter. Man blir dermed pasient i rettslig forstand gjennom enhver kontakt med helsevesenet via undersøkelse, diagnose, behandling, ved å stå i ventekø osv Dette fordi også personer som venter på helsehjelp kan ha bruk for prosessuelle pasientrettigheter som omhandler journalinnsyn, klageadgang osv.

Pasientrettigheter er lovfestede krav på helsetjenester, rettigheter som innebærer krav til de enkelte yrkesutøvere innenfor helsevesenet og rettigheter som omhandler saksbehandling. Pasientautonomi innebærer at pasienten har rett til frihet og selvbestemmelse i egen behandling. De lovfestede kravene er blant annet hjemlet i pasientrettighetsloven, hvor reglene utførlig sier hvilken rett en pasient har til for eksempel helsehjelp, vurdering, informasjon, medvirkning, samtykke og journalinnsyn.

I pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b defineres pårørende som den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Pasienten har som hovedregel rett til selv å velge hvem som skal være vedkommendes pårørende. Er pasienten ut av stand til selv å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Likevel tas utgangspunkt i følgende rekkefølge jf. pasientrettighetsloven 1-3 b: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvar, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge. I Innst. O. nr. 91 (1998-99) s. 17, er det lagt til grunn at en oppnevnt hjelpeverge ofte vil være den som pasienten selv oppnevner som sin nærmeste. Det kan også forekomme at en bestemt person blir oppgitt som nærmeste pårørende med sikte på økonomiske spørsmål. Vedkommende vil i utgangspunktet ikke være kompetent til å ta stilling til helsemessige spørsmål omkring pasienten. I slike tilfeller må helsepersonellet vurdere den lovoppstilte listen og finne den nærmeste pårørende.