Straff/administrative reaksjoner

Dersom helsepersonellets handlinger innebærer brudd på utøvelse av faglig forsvarlig arbeid, kan det bli stilt til ansvar ved ulike reaksjoner. Reaksjonene kan være av økonomisk, arbeidsrettslig, administrativ eller strafferettslig karakter. Det følger et juridisk ansvar ved det å utføre helsehjelp. Helsepersonell kan også få vurdert sine handlinger mot yrkesetiske eller andre moralnormer. Her kan brudd føre til både formelle og uformelle reaksjoner fra sin fagorganisasjon eller sine kolleger. Dersom helsepersonell bryter et straffebud vil de, som alle andre, kunne straffes. Det kreves da at helsepersonellet må ha foretatt en aktiv handling eller unnlatelse som lovgivningen beskriver som straffbar. En finner hjemler for å straffe helsepersonell i både straffeloven, helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven med flere.

Helsepersonelloven § 67 oppstiller et generelt straffansvar for helsepersonell som bryter helsepersonellovens bestemmelser. Bestemmelsen sier at ”Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder”. Ordlyden ”den som”, og ikke ”helsepersonell”, er valgt for også å ramme de som uberettiget gjør bruk av profesjonstitler.

Tidligere krevde legeloven § 53 kun simpel uaktsomhet, og det ble da lagt til grunn i Rt. 1997 s. 1800 (s. 1805) at det krevdes betydelig mer kvalifisert uaktsomhet for å ilegge straff:

”Jeg er på denne bakgrunn enig i at det må kreves en kvalifisert uaktsomhet for dom fellelse etter legeloven § 53. Etter min mening taler også reelle hensyn for å stille et slikt krav i profesjonsforhold, især hvor det foreligger et lovregulert administrativt reaksjonssystem. Til illustrasjon nevnes at i straffeloven § 325 nr 1 om straffansvar for offentlige tjenestemenn, kreves grov uforstand i tjenesten. Det er for Høyesterett lagt frem opplysninger om at det sjelden blir tatt ut tiltale eller reises straffesak etter legeloven § 53. Den eneste kjente domfellelse i perioden 1993-95 er Drammen byretts dom i denne sak. Jeg viser også til opplysningen i lagmannsrettens dom om at riksadvokaten i noen konkrete enkeltsaker har gitt uttrykk for at domfellelse etter legeloven vil kreve mer kvalifisert overtredelse enn simpel uaktsomhet. I en høringsuttalelse datert 8 mai 1996 fra riksadvokaten til Sosial- og helsedepartementet i anledning NOU 1993:33 har riksadvokaten de lege ferenda gitt uttrykk for at straffansvaret etter dagens legelov rekker for langt, og først bør inntre ved grov uaktsom overtredelse”.

Skyldkravet for å straffe for overtredelser av helsepersonelloven er i dag forsett eller grov uaktsomhet. Praksis tilsier at kravet om grov uaktsomhet må innebære at helsepersonellet er svært mye å klandre, og det skal svært mye til at kravet oppfylles. Det har sammenheng med at helsepersonells yrkesutøvelse skjer i allmennhetens interesse, og det bør således kun være de mest graverende tilfeller av skyld som straffbelegges.

Påtalemyndigheten kan reise sak for domstolene med påstand om straff, dersom man ikke finner at forholdet er avgjort av Helsetilsynet/Statens helsepersonellnemnd gjennom en administrativ reaksjon. Dette kan gjøres også uten at den rammede pasienten krever vedkommende straffet. Tilsynsmyndighetene kan i utgangspunktet vurdere administrative reaksjoner som tilbakekall uavhengig av resultatet av en straffesak. Det er hensynet til å beskytte pasienter mot uskikket helsepersonell som begrunner tilbakekalling av autorisasjoner. Forbudet mot dobbeltstraff i protokoll 7 art. 4 til EMK setter begrensninger i forhold til at man ikke kan straffedømme for forhold som man allerede har fått en straffereaksjon for administrativt. Det vil derfor sjeldent reises straffesak, såfremt forholdet er avgjort av Helsetilsynet/Statens helsepersonellnemnd. I praksis reises for øvrig sjelden straffesaker mot helsepersonell for å ha skadet pasienter i forbindelse med operasjoner eller annen behandling. Oftest reises det sak på bakgrunn av seksuelle overgrep mot pasienter, økonomiske misligheter og misbruk av narkotiske legemidler.