Kravet til forsvarlig behandling

Mange av bestemmelsene i helsepersonelloven oppstiller krav som skal bidra til at pasienter får en forsvarlig og adekvat oppfølging. Bestemmelsen som omhandler forsvarlighet har størst praktisk betydning og det utledes flere andre bestemmelser ut far forsvarlighetskravet. Eksempler som kan nevnes kort er forsvarlighet i forhold til at helsepersonell ikke bruker rusmidler i arbeidstiden og forsvarlighet i forhold til å benytte en medhjelper. De samme regler om plikter for helsepersonell som er tatt inn i helsepersonelloven er oppstilt som krav/rettigheter i pasientrettighetsloven. Et viktig spørsmål i forbindelse med helserett, er hva slags behandling man har krav på. Innenfor helseretten er det et sentralt krav om at alt arbeid utført av helsepersonell skal være faglig forsvarlig. Flere av helselovene, blant annet helsepersonelloven § 4 nevner uttrykkelig at pasienter har krav på forsvarlig behandling.

Ǥ 4. Forsvarlighet

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.

Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner».

Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse sees i sammenheng med den plikt helsetjenesten som sådan har til forsvarlig virksomhet etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-3. Forsvarlig virksomhet innebærer at helsetjenesten som tilbys, må være forsvarlig. ”Faglig forsvarlig” er en rettslig standard, som vil inneholde et skjønnsmessig og ikke entydig innhold. Igjen vil det måtte oppstilles en minstestandard. For det første innebærer kravet om faglig forsvarlighet at ethvert helsepersonell plikter å gi helsehjelp innenfor den faglige kvalifikasjonen og kompetansen vedkommende besitter. Helsepersonell plikter ikke å gi helsehjelp som går utover det deres kvalifikasjoner tilsier, og de har dermed en begrensning i hva de kan pålegges å gjøre i sin yrkesutøvelse. For eksempel ligger ikke det å ta blodprøver av folk innenfor en sosionoms kompetanse. Det må gjøres av enten lege eller sykepleier. Utdanning og profesjonstilhørighet bestemmer hvilke forventninger en kan ha til de ulike yrkesgruppene innenfor helsevesenet. Når en skal finne ut hva som ligger i forsvarlighetskravet tar en utgangspunkt i helsepersonellets utdanning og profesjonstilhørighet. Kravet til forsvarlighet innebærer videre at helsepersonellet må holde seg faglig oppdatert. Det er viktig å se at samfunnets faglige kompetanse går gjennom en konstant utvikling. Hele tiden endres forventninger ut fra faglig utvilkling, endrede verdioppfatninger og lignende. Et eksempel på at forsvarlighetskravet endres i takt med den faglige utviklingen er når det som tidligere ble ansett for å være metoder/behandling forbeholdt et bestemt helsepersonell å utføre, nå kan utføres av også annet helsepersonell som har tilegnet seg tilstrekkelige kvalifikasjoner. Her kan opplæring, etter- og videreutdanninger bli påkrevd for at helsepersonell skal bli godt nok kvalifisert.

Hva som er forsvarlig vil også variere mellom personell innad i en profesjon. Eksempelvis kan det være stor forskjell på hva som er forsvarlig behandling utført av en spesialist contra en vanlig allmennlege. I vurderingen vil det ligge et krav om at pasienten skal få den behandling som kan ”forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig”. Foreligger ikke muligheten til å utføre forsvarlig behandling, skal helsepersonellet innhente bistand eller henvise til kompetent personell, jf. bestemmelsen i helsepersonelloven § 4 annet ledd:

”Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell”.

En nærmere gjennomgang av aktsomhetsnormen for kravet om faglig forsvarlighet er gitt i forarbeidene Ot.prp.nr.13 (1998-1999) s. 216 og 217:

”Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Det er inntatt en differensiering utfra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Med kvalifikasjoner siktes det til formelle og reelle kvalifikasjoner, d v s helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. I forhold til de enkelte helsepersonellgrupper vil de ulike yrkesorganisasjoners normer kunne være veiledende for de respektive yrkesgrupper. Videre må forventningene knyttes til hvilke krav som kan stilles til autoriserte gruppers utdanning og tittel. Autorisasjonen skal bidra til forutsigbarhet for pasienter med hensyn til innholdet i yrkesutøvelsen. Hva som kan forventes utfra kvalifikasjoner, vil her som ellers i aktsomhetsnormen variere utfra hvordan situasjonen fortonte seg. Det innebærer en modifikasjon utfra de forutsetninger og handlingsalternativer helsepersonellet har i situasjonen. Hvordan helsepersonellet burde ha opptrådt i den konkrete situasjonen på bakgrunn av egne kvalifikasjoner står sentralt, ikke hvordan helsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon. Det innebærer bl.a en avgrensning mot forhold som helsepersonellet ikke har herredømme over eller kan lastes for, for eksempel fordi det skyldes en systemsvikt eller fordi handlingsalternativene er en uforsvarlig unnlatelse eller en uforsvarlig handling. Det generelle forsvarlighetskravet vil sette grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan utføre. Autorisasjonsordningen for de ulike helsepersonellgrupper bidrar til at enkelte grupper av autorisert helsepersonell innehar særskilt kyndighet for yrkesutøvelse innen sine respektive områder av helsetjenesten og sikrer offentlig styring ved å knytte virkemidler til dette. Tilsvarende gjelder spesialistkompetanse. Autorisasjon, lisens, grenselisens eller spesialistgodkjenning er imidlertid ikke alene nok for å kunne utøve slik virksomhet. Bestemmelsen her innebærer en presisering av forsvarlighetskravet. Det innebærer bl.a at personell ikke skal gå ut over sine kvalifikasjoner i forbindelse med undersøkelse, behandling og annen helsehjelp til pasienter. Hva den enkelte er kvalifisert til, er en objektiv vurdering, men forsvarlighetskravet tilsier at det enkelte personell vurderer om det har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å foreta visse undersøkelser og behandlinger eller om pasienten bør viderehenvises, eventuelt at spesialistkompetanse innhentes. Plikten til forsvarlighet knytter seg altså til kvalifikasjoner, herunder å holde seg faglig oppdatert, krav om å kjenne og å innrette yrkesutøvelsen etter faglige begrensninger, krav til utstyr, legemidler, personell m.v og krav om å innhente nødvendig tilgjengelig informasjon om pasienten, samt samtykke til helsehjelpen. Leger har generelt mer behandlingskompetanse enn andre helsepersonellgrupper, og mange sykdomstilstander og behandlingsmetoder vil det derfor være forbeholdt leger å ta endelige beslutninger i. Medisinsk kompetanse vil kreves i forhold til behandling av sykdomstilstander som har eller kan ha et invalidiserende forløp, eller kan føre til betydelig nedsettelse av fysisk eller psykisk funksjonsevne. Smittevernloven fanger opp de sentrale klassifikasjoner av kategorien allmennfarlige smittsomme sykdommer. Smittsomme sykdommer kjennetegnes ved at de representerer en fare både for den enkelte pasient og for samfunnet. Gjennom smittevernloven er helsemyndighetene pålagt et særskilt ansvar for oppfølgning av smittsomme sykdommer, for å forebygge sykdommene og for å motvirke at de overføres i befolkningen. Det vil først og fremst være leger som har de nødvendige faglige forutsetninger for å diagnostisere og behandle denne type sykdommer, og det er viktig at pasienten kommer under kyndig behandling på et tidlig stadium i sykdomsforløpet for å hindre utviklingen av sykdommen og for å sette i gang smitteforebyggende tiltak. Mange metoder og behandlingsformer for øvrig krever medisinsk kyndighet og kravet til forsvarlighet tilsier at annet helsepersonell henviser til leger, eventuelt med spesialistkompetanse, å diagnostisere, undersøke og behandle pasienten der egen kompetanse ikke strekker til. Det er presisert som et ledd i forsvarlighetsplikten å innhente nødvendig bistand og å viderehenvise pasienter”.

Loven oppstiller videre et krav om omsorgsfull hjelp. Dette kravet har to sider. Det ene er kravet til hvordan helsepersonell opptrer og kommuniserer overfor sine pasienter. Det andre er kravet til at pasientene gis bestemte ytelser. I mange tilfeller ville det vært direkte uforsvarlig og ikke vise omsorg. På den måten dekker kravet til omsorg og forsvarlighet det samme forhold. Et grunnleggende krav til omsorg må omfatte basale behov som ernæring, søvn og hygiene. Hva som kan kreves utover dette må vurderes ut fra den helsehjelp som skal gis.

Kravet om omsorgsfull hjelp går også inn i hva som er en forsvarlig behandling. Dette følger forutsetningsvis av blant annet kommunehelsetjenesteloven § 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp. For at kravet til omsorg ikke skal bli alt for omfattende, er den lovpålagte omsorgen ikke begrunnet i den enkelte pasients subjektive behov. Det lovpålagte må anses for å være å dekke et minimumskrav til omsorg, som behovet for mat, søvn og hygiene. Krav som kan stilles til omsorg som går utover dette vil avhenge av hvilken type helsehjelp som gis. Behovet for omsorg vil for eksempel vise seg større for pasienter som er innlagt ved langvarig opphold i heldøgns institusjoner enn for de som er innlagt på sykehus for bare en natt.