Erstatningsansvar ved pasientskade

Det hender at pasienter blir skadet som følge av den helsehjelpen de mottar. En pasientskade omfatter skade forårsaket av undersøkelse, diagnostikk, behandling, pleie eller informasjonssvikt ved ytelse av helsehjelp fra helsepersonell. Eksempelvis kan en operasjon føre til andre resultater enn det som ble forklart på forhånd, og en kan få varige mèn etter en behandling som resulterer i inntektstap etc. Pasientskadeloven § 2 oppstiller i hvilke tilfeller pasienter og andre som har lidt tap på grunn av feilbehandling som pasient (såkalt pasientskade), kan få erstatning:

§ 2. Erstatning for pasientskade

”Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes, b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp, c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom, d) vaksinasjon, eller e) forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler. Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt. Utilstrekkelige ressurser skal ikke medføre ansvar dersom ressursfordelingen har vært forsvarlig og virksomheten i alminnelighet holder en forsvarlig standard. Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd. Kongen kan bestemme at erstatningskrav i henhold til konvensjoner som Norge er forpliktet av, skal behandles som krav etter denne loven”.

Det fastlås delvis et objektivt ansvar etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a ved at pasienten kan kreve erstatning når skaden skyldes «svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes». Man behøver således ikke påvise utvist uaktsomhet hos noen konkret skadevolder/helsepersonell, så lenge skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp. Det er likevel vilkår om at det må påvises en eller annen svikt ved ytelsen av helsehjelp. Regelen tilsvarer i stor grad regelen i skadeserstatningsloven § 2-1, der arbeidsgiver hefter objektivt for anonyme og kumulative feil (såkalte systemfeil), selv om ingen person kan utpekes som ansvarlig, og når skaden har skjedd som følge av flere enkeltstående mindre feil som hver for seg ikke kvalifiserer til erstatningsbetingende uaktsomhet. Etter pasientskadeloven § 2 andre ledd skal det tas «hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt,» hvilket på samme måte gir en noe mildere norm tilsvarende den man finner for det offentliges serviceansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1.

I pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav b er det et rent objektivt ansvar for Pasientskader som skyldes «teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelpen». Bokstav c fastsetter et tilsvarende objektivt ansvar for smitte og infeksjon (eks. ved blodoverføring), og etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d tilsvarende obkeltivt ansvar for skader som skyldes vaksinasjon. Pasientskadeloven § 2 e) sier at pasienter er berettiget til erstatning også når det oppstår ”forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler”.

Pasientskadeloven § 2 første ledd regulerer krav på erstatning når pasienten må ha «lidt tap på grunn av pasientskade». Pasientskaden må dermed ha ført til et økonomisk tap som behandlingsutgifter, lidt inntektstap, fremtidige utgifter og tap av fremtidig erverv (se her under personskade under erstatningsretten). Oppreisning (erstatning for ikke-økonomisk skade) kan kreves når skaden er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt, hvilket normalt skal svært mye til for å være godtgjort. Oppreisningsbeløpet har til nå sjeldent oversteget kr. 150.000 for den enkelte handling, og det er vanlig med atskillig lavere beløp. Videre kan man kreve mènerstatning ved varig medisinsk uførhet over 15% (standardisert erstatning for tapt livsutfoldelse).

Det følger av pasientskadeloven § 2 tredje ledd at ”Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd”. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil og unntaksbestemmelse som gjelder svært store skader som har vært uventet for skadelidte, og som det ikke er rimelig at pasienten må bære risikoen for ut fra den informasjon som er gitt. Bestemmelsen brukes kun unntaksvis.

Man kan fremme erstatningssak direkte for domstolene mot private helsetjenesteytere eller dersom man velger å gå direkte mot helsepersonellet som privatperson, da på eget erstatningsrettslig grunnlag. Imidlertid dersom man fremmer en sak om pasientskade mot staten, regionale helseforetak, helseforetak, fylkeskommuner og kommuner, følger det av pasientskadeloven § 4 tredje ledd at pasienten eller annen skadelidt kun kan fremme krav om erstatning for pasientskade mot Norsk Pasientskadeerstatning. Således må man innom Norsk Pasientskadeerstatning dersom man vil fremme et krav mot et helseforetak. Det vil normalt være ressursbesparende å prøve erstatningskravet for Norsk Pasientskadeerstatning, hvor behandlingen av kravet og oppnevning av sakkyndig m.m. er gratis (se nedenfor). Det vil da fattes vedtak om eventuell erstatningsplikt, som klager eventuelt kan påklage til Pasientskadenemnda. Et vedtak fra Pasientskadenemnda kan bringes inn for domstolene ved stevning.

Før det kan bli tale om erstatningsansvar for domstolene eller ved Norsk Pasientskadeerstatning er det fem vilkår som må foreligge. For det første må det foreligge en pasientskade. Videre må pasienten ha lidt et økonomisk tap, eller eventuelt ha blitt påført varig mèn, tort eller svie (ulemper). Det må også være årsakssammenheng mellom helsepersonellets handlinger, og det økonomiske tapet, mènet mv. Skaden må dessuten være påregnelig. Det vil si at den ikke må være for fjern eller avledet i forhold til handlingen. Handlingen må altså ha øket risikoen for inntreden av skade. Til slutt må det foreligge et ansvarsgrunnlag. Det vises her til fremstillingen under erstatningsrett.

En særlig regel for årsakssammenhengen med såkalte anonyme og kumulative feil, finnes også i pasientskadeloven § 3 for pasientskader med uoppklarte årsaksforhold, som slår fast at ”dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp”.

Ved skade etter anbefalte eller påbudte vaksinasjoner etter lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer, innføres for pasientskader med uoppklarte årsaksforhold en omvendt bevisbyrde, slik at retten til erstatning etter § 2 første ledd bokstav d gjelder med mindre den ansvarlige godtgjør at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlige.

Uaktsomhetsvurderingen etter ulovfestet rett innen erstatningsretten for pasientskader som er utført under mottakelse av eller unnlatelse av å få nødvendig helsehjelp, antas i stor grad å sammenfalle med kravet til faglig forsvarlighet etter helsepersonelloven § 4, slik at man normalt vil ha ansvarsgrunnlag dersom kravet til faglig forsvarlighet er brutt. Ved medisinsk feilbehandling og vurderingen av om helsepersonellets opptreden var faglig forsvarlig vil det imidlertid ved vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag i stor grad være medisinskfaglige vurderinger som skal overprøves av retten, og domstolene vil være varsomme med å overprøve rent medisinske vurderinger. I stor grad vil retten her støtte seg til medisinsk sakkyndiges vurderinger som gjerne oppnevnes i anledning saken. En uttalelse fra Eidsivating lagmannsretten i en sak som gjaldt en fødselsskade kan være illustrerende for problematikken, jf. LE-2006-93911:

”Ved den etterfølgende vurderingen må helsepersonellets valg og handlinger bedømmes ut fra de informasjoner som var tilgjengelige da valgene ble tatt. Dersom helsepersonellet handlet uriktig fordi informasjonen ble misoppfattet, som følge av en stresset situasjon, mangel på kvalifikasjoner, uheldige rutiner og lignende, så var ikke behandlingen adekvat etter regelverket. Kravet til adekvat behandling betyr blant annet at den må ha vært medisinskfaglig korrekt, og at den skal ligge innenfor det som er vanlig god praksis på vedkommende felt. Kravet til behandlingens kvalitet må bedømmes ut fra tilgjengelige ressurser på vedkommende institusjon. Dersom behandlingen skal bedømmes som inadekvat, må det foreligge et avvik fra det som er vanlig forsvarlig behandlingsnorm. Helsepersonell vil ofte stå overfor valget mellom flere behandlingsalternativer, som alle kan være « korrekte », der det ikke vil være noen « medisinsk konsensus » for den ene eller den annen løsning. Slike valg vil ofte oppstå ved fødsler, der et hovedvalg, når en fødsel ikke utvikler seg normalt, vil stå mellom å la fødselen gå sin naturlige gang, eller gripe inn med ulike mekaniske forløsningsmetoder. Det må anses for å være alminnelig enighet om at naturen bør gå sin gang, og at det skal være en viss terskel for å gripe inn. Dette har blant annet sammenheng med at tekniske forløsningsmetoder, som keisersnitt og vaginalforløsning ved hjelp av tang eller vakuumekstraktor, erfaringsmessig utsetter mor og barn for større skaderisiko enn en naturlig fødsel. Selv om retten kan prøve alle sider ved Pasientskadenemndas vedtak, er det på det rene at retten ikke har den medisinskfaglige kompetanse som er representert i Pasientskadenemnda. Dette i seg selv tilsier en viss tilbakeholdenhet med å overprøve nemndas faglige vurderinger. Retten må støtte seg til utredningene og vurderingene som er foretatt av de medisinsk sakkyndige i saken”.

Samlet sett legger vel rettspraksis opp til en ikke altfor streng aktsomhetsnorm, da helsepersonell i helseforetakene utøver sin virksomhet i det offentliges interesse (se her under arbeidsgiveransvaret under erstatningsretten), jf. regelen i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 for arbeidsgiveransvaret. I pasientskadeloven § 2 annet ledd er denne aktsomhetsnormen uttrykkelig nedfelt for pasientskader:

”Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt. Utilstrekkelige ressurser skal ikke medføre ansvar dersom ressursfordelingen har vært forsvarlig og virksomheten i alminnelighet holder en forsvarlig standard”.

Denne mildere aktsomhetsnormen innebærer at selv om helsepersonell i ettertid har vist seg å ha foretatt en feilvurdering isolert sett, så vil det normalt kreves noe mer enn konstatering av en feil for å pålegge erstatningsansvar. Normalt må det påvises klare avvik fra rutiner eller best practice, eller at helsepersonellet har oversett klare faresignaler over lengre tid. Det vil som regel ikke være tilstrekkelig at man har gjort en enkel feil – som riktignok kan ha vært fatal, men man må kunne bebreides i nokså betydelig grad for ikke å ha handlet som forventet. I LB-2004-601 i Borgarting lagmannsrett er det sagt følgende om aktsomhetsnormen generelt og lagt til grunn at norsk rett tillater et visst rom for feilvurderinger fra helsepersonells side:

“Den culpanorm som oppstilles for leger tar utgangspunkt i anerkjente faglige krav til forsvarlig yrkesutøvelse, og må – som for profesjonsutøvere ellers – betegnes som en streng norm. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det ved praktiseringen av skyldregelen må søkes en rimelig balanse mellom aktsomhetskravet og styrken i erstatningsvernet. Det er i juridisk teori påpekt at det ut fra et samfunnsmessig perspektiv vil være uheldig å stille urealistisk strenge krav til legen, og at den culpanorm som er utviklet i norsk rett tillater et visst rom for feilvurderinger, jf Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (4. utg.) side 129, og Nygaard, Skade og ansvar (1992) side 466”.

Tilsvarende betraktninger om aktsomhetsnormen for helsepersonell er lagt til grunn i forarbeidene til pasientrettighetsloven, og det er presisert at det heller ikke kan stilles for strenge krav når behandlingen i stor grad beror på utøvelsen av et skjønn, jf. Rt. 1978 s. 482 (Strålebehandlingsdommen s. 487) og Ot.prp.nr.31 (1998-1999) s. 63-64:

”Uaktsomhetsansvaret, slik det praktiseres av domstolene i dag, utløses når pasienten ikke har fått slik behandling som vanlig god praksis tilsier. I Rt-1978-482, om erstatning for sårskader etter røntgenbehandling, presiserer Høyesterett at « ikke enhver menneskelig svikt som måtte forekomme under arbeidet med å helbrede sykdommer vil overstige den terskel hvor ansvar for uaktsomhet er på sin plass. En viss margin må det være for uhell hvor et dyktig og ansvarsbevisst personale gjør sitt beste, selv om det senere kan påvises at behandlingen ikke objektivt sett skulle ha vært gjennomført som skjedd. Særlig må dette gjelde hvor behandlingen i noen grad beror på utøvelsen av et skjønn » (s 486-87)”.

I forhold til beviskravene og aktsomhetsnormen er det sagt følgende i Rt. 1980 s. 1299 (Ulnarisnervedommen s. 1305 og 1306):

” Jeg antar at det samme beviskrav må stilles når det gjelder omstendigheter utover det rent årsaksmessige som skal begrunne at et forhold betegnes som culpøst. Man bør ikke overføre en lege eller sykehuspersonalet uaktsomhet med mindre det foreligger en rimelig sannsynlighetsovervekt for et slikt resultat. Jeg vil dog tilføye at det som følge av at forholdene ofte ikke helt ut lar seg oppklare, og at det for pasienten ofte er vanskelig å fremskaffe beviser, ikke bør stilles for strenge krav til bevisets styrke. Hvor strenge kravene konkret bør være, vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak. Det spørsmål jeg nå har drøftet, har meget nøye sammenheng med problemet om culpanormen i saker av denne art. Jeg viser til hva som er uttalt av Høyesterett i dommen i Rt-1978-482. Det heter her at ikke enhver menneskelig svikt som måtte forekomme under arbeidet med å helbrede sykdommer vil overstige den terskel hvor ansvar for uaktsomhet er på sin plass. Ikke alt som i etterhånd kan betegnes som feil, vil kunne utløse erstatningsplikt”.

For helsepersonell som driver selvstendig næring er det vanlig at de forsikrer seg mot ansvar. Helsepersonelloven § 20 første ledd innholder hovedregelen om forsikringsplikt.

På visse vilkår kan et privat foretak som arbeidsgiver bli ansvarlig for helsepersonells handlinger som arbeidstakere. Vurderingstemaet vil normalt følge av skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr 26 § 2-1, som også dekker anonyme og kumulative feil (såkalte systemfeil). Det vil si at man ikke trenger å bevise hvem som har begått en feil i behandlingen, og hvilke av eventuelt flere feil som var avgjørende, så lenge man kan sannsynliggjøre at skaden må skyldes medisinsk feilbehandling.

Det er de som kan være ansvarssubjekter etter pasientskadeloven som pålegges å tegne forsikring. Etter pasientskadeloven § 1 er personer som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne av disse eller andre personer som fastsatt i forskrift ansvarssubjekter. Det forventes ikke at autorisert helsepersonell som behandler pasienter i offentlig helsetjeneste og utdanningsinstitusjoner skal svare for egen forsikring. Her er det arbeidsgiver som plikter å sørge for økonomisk sikkerhet. Det kan anføres at private bedrifter i større grad kan pålegges en noe strengere aktsomhetsnorm, som følge av at de har forsikringsdekning og har en kommersiell interesse i virksomheten, i motsetning til offentlig ansatt helsepersonell. Ved private tjenestetilbydere inngås også en kontrakt med foretaket, og pasienten er da heller ikke avskåret fra å påberope seg kontraktrettslige regler, der culpanormen kan være strengere i de enkelte tilfeller enn etter ulovfestet rett. Det er imidlertid vanskelig å fastslå noe konkret i forhold til om aktsomhetsnormen for private helseforetak bør være annerledes, og det hele må bero på en konkret vurdering av eksempelvis graden av kommersialitet, markedsføring, hva slags helsehjelp som ytes, aksept av risiko, forsikringsdekning mv.