Taushetsplikt

Helsepersonell mottar ofte sensitive opplysninger. Det stilles derfor visse krav til helsepersonellets behandling av informasjon. Kjernen i taushetsplikten går ut på at helsepersonell ikke skal gi videre opplysninger de har om pasienters helse og andre personlige forhold, ei heller at pasienten er pasient. Helsepersonell har ikke adgang til å bringe pasientopplysninger videre til andre, såfremt ikke pasienten samtykker eller loven ellers hjemler det. Taushetsplikten kan også omfatte opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolking av taushetspliktens rekkevidde på et beslektet område (sosialtjenesteloven § 8-8 og Rt. 1989 s. 1363). Reglene om taushetsplikt skal bidra til en forsvarlig behandling av pasientopplysninger, og ikke minst bidra til at pasientenes integritet blir vernet. I tillegg gir reglene samfunnsborgerne tillitt til helsepersonell og helsetjenesten, og vil av den grunn med trygghet kunne henvende seg for å få hjelp. Et annet hensyn som taler for taushetsplikt er at pasienter bidrar til å gi helsepersonell den informasjon som er nødvendig for å kunne utføre den helsehjelp det er behov for. Eksempelvis kan dette være pasienter som trenger psykologbehandling fordi de er redde for å bli overgripere. Taushetsplikten innskrenker helsepersonellets ytringsfrihet og offentlighetsprinsippet ved at bestemte pasientopplysninger skal holdes tause.

Hovedregelen om helsepersonells taushetsplikt er hjemlet i helsepersonelloven § 21, og sier i første passus at ” Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.”. Dette omfatter både fysiske og psykiske forhold ved pasienten. Videre sier bestemmelsen at også andre personlige forhold som helsepersonellet får vite om i egenskap av å være helsepersonell, skal være taushetsbelagte. Det er eier av journalen som har krav på beskyttelse gjennom taushetsplikten. Taushetsplikten til de som arbeider innenfor offentlig eller privat spesialisthelsetjeneste, følger av spesialisthelsetjenesteloven § 6-1, og for kommunehelsetjenesten i kommunehelsetjenesten § 6-6. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende helsepersonell har sluttet i tjenesten, og pasientens integritet skal beskyttes så lenge pasienten lever. Etter pasientens død kan innsyn gis etter reglene i helsepersonelloven § 24.

Legems- eller sykdomsforhold omfatter alle medisinske opplysninger om pasienten, herunder det at pasienten er pasient og har pasientstatus. Det er således ingen grense nedad for hva som regnes som opplysninger om legems- eller sykdomsforhold. ”Personlige forhold” forstås som alle forhold som ikke er generelle og allmenngyldige, men som er knyttet til den enkelte person. Det kan være opplysninger som omhandler pasientens helse- og sykdomsforhold, familie, slektskap og livssyn. Opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold osv. er også unntatt offentligheten. Bestemmelsen tar sikte på å omhandle ”alt helsepersonell” (§ 3), som omfatter personell med autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller lisens etter helsepersonelloven § 49, personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp, og elever og studenter som yter helsehjelp. Taushetsplikten gjelder dessuten for ufaglærte dersom de deltar i en pasients helsehjelp. Dette kan eksempelvis være en tekniker eller en fysiker. Formålet med taushetsplikten og dens virkning, kan først oppnås om alle innenfor samme helsetjeneste er underlagt de samme restriksjoner. Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet for alle. Taushetsplikten er ikke bare er en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon, hvilket følger av ordlyden i helsepersonelloven § 21 som sier at personellet skal hindre at ”andre” får opplysninger, herunder ektefelle og samarbeidende helsepersonell som ikke er involvert i pasientens behandling. Bestemmelsen pålegger således også en plikt til forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger. Taushetsplikten går i utgangspunktet også på tvers av de ulike avdelingene i helsesektoren, men det gjelder et unntak for pasientopplysninger som må gis til samarbeidende helsepersonell for å oppnå nødvendig behandling eller dersom pasienten har samtykket til det. Andre unntak fra regelen om taushetsplikt er forhold hvor det for eksempel foregår mishandling av barn eller at det er fare for at en person kan spre en alvorlig, smittsom sykdom.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell, og taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun gis mellom helsepersonell når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon, jf. Ot.prp.nr.13 (1998-1999) s. 213: ”Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon. Personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning, ved akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helsetjenesten, vil enten ha taushetsplikt som medhjelpere til helsepersonell eller de vil falle inn under spesialisthelsetjenestelovens eller kommunehelsetjenstelovens bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetspliktens rekkevidde på et beslektet saksfelt (sosialtjenesten). Hvis helsepersonell utfører administrative oppgaver og ikke utøver sin profesjon som f.eks lege eller sykepleier, gjelder ikke taushetsplikten her. Helsepersonellet vil i tilfelle komme inn under forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser, forutsatt at det er snakk om et offentlig tjenesteforhold”.

Regelen er nedfelt i helsepersonelloven § 25: ”§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. 1 For elektronisk tilgang til helseopplysninger på tvers av virksomheter gjelder helseregisterloven 2 § 13 tredje og fjerde ledd. Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon. Personell som nevnt i første og andre ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell”.

Helsepersonell kan også etter helsepersonelloven § 26 gi opplysninger til den administrative ledelse, når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn. Etter samme bestemmelse skal pasientadministrasjonen som legesekretærer, mottak osv, kunne gis pasientens personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data. Ellers er det lovbestemt at taushetspliktbelagte opplysninger kan gis under nærmere vilkår for opplysninger til forskning mv. (helsepersonelloven § 29) opplysninger til oppdragsgiver fra engasjert sakkyndig (helsepersonelloven § 27) mv.

Det finnes ytterligere unntak fra taushetsplikten i helsepersonelloven § 21, som er hjemlet i helsepersonelloven § 23 nr. 1-5. Det viktigste unntaket er adgangen til anonymiserte opplysninger etter helsepersonelloven § 23 nr. 3. Dersom opplysningene ikke kan knyttes til noen person gjennom individualiserende kjennetegn vil fremleggelse av taushetpliktsbelagte helseopplysninger ikke være i strid med taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 3. Forarbeidene til helsepersonelloven § 23 nr. 3 stiller som vilkår at ”behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved den foretatte anonymisering,” jf. Ot.prp.nr.13 (1998-1999) s. 228. Videre tar man gjennom anonymisering tilbørlig hensyn til pasientens integritet, jf. Ot.prp.nr.13 (1998-1999) s. 227.

Ved total anonymisering av alle personlige data vil ikke den som har behov for beskyttelse om legems- og sykdomsforhold, kunne knyttes til informasjonen. Tilsvarende regel og prinsipp om at taushetspliktbelagt informasjon kan utgis ved utelatelse av individualiserende kjennetegn er også lagt til grunn i forvaltningsloven § 13a nr. 2. Imidlertid vil det likevel ligge en begrensning ved anonymisering dersom andre vil kunne knytte opplysningene til person, eksempelvis dersom man tilhører en liten pasientgruppe eller kommer fra et lite sted. Det er derfor et krav om at eventuell anonymisering gjøres på en måte som eliminerer risiko for gjenkjennelse, herunder borttakelse av geografiske opplysninger mv.

Helsepersonelloven § 23 nr. 1 og 2 nevner videre at taushetsplikt ikke er til hinder for at taushetspliktbelagte opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene, eller at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold.

Helsepersonelloven § 23 nr. 4 og 5 nevner videre at taushetsplikt ikke er til hinder for at taushetspliktbelagte opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, eller at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. Bestemmelsen i nr. 4 om tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig viser til rent nødrettslige betraktninger. En nærmere beskrivelse av unntakene i helsepersonelloven § 23 nr. 4 og 5 er gitt i Ot.prp.nr.13 (1998-1999) s. 228 og 229:

”Pkt 4 En videreføring av rettsstridsreservasjonen « særlige grunner » i legeloven § 31 er erstattet med « tungtveiende private eller offentlige interesser ». Dette medfører ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, men angir klarere den interesseavveining som skal foretas. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, i alminnelighet vil det være nødrettsbetraktninger. Det vil være tilfeller hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang, for eksempel hvis et helsepersonell får kunnskap om at pasienten er en kriminell som er til fare for sine omgivelser. Derimot vil ikke ethvert brudd på straffelovgivningen tilsi at taushetsplikten må vike. Ved spørsmål om mishandling, har det i praksis blitt vektlagt hvorvidt fornærmede selv « ønsker » saken anmeldt, samt overtredelsens omfang. Det er antatt at taushetsplikten først kan vike hvis det dreide seg om grov legemsbeskadigelse etter straffeloven. Hvis pasienten er påvirket av alkohol, narkotika eller legemidler med bedøvende virkning, men likevel har tenkt å kjøre bil eller andre motorfartøyer, vil helsepersonell ha et ansvar for å forsøke å stanse vedkommende. Dersom en person som besitter våpen er i psykisk ubalanse og helsepersonellet blir kjent med dette, vil tilsvarende gjelde. Det kan skje ved konkrete råd, men hvor pasienten ikke er lydhør om dette, bør politi varsles. I disse situasjoner settes taushetsplikten til side av hensyn til å motvirke risiko for alvorlig skade på andre mennesker. Denne risiko må anses som en mer tungtveiende interesse enn taushetsplikten. Det er et moment i denne sammenhengen at pasienten står overfor en reell valgmulighet med hensyn til innrettelse. Hvis det er mulig, bør helsepersonell varsle pasienten om at politi kontaktes hvis f.eks vedkommende setter seg bak rattet for å kjøre.

Pkt 5 For at taushetsplikten skal vike, må det i vedkommende lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov være uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. En rekke bestemmelser gjør innskrenkninger i helsepersonells taushetsplikt, bl.a meldepliktbestemmelser, bestemmelser om opplysning til trygden og til andre offentlige formål. De lovbestemmelser som gjør innskrenkning i taushetsplikten har forskjellig rekkevidde. Det er sjelden nødvendig å gi alle opplysninger helsepersonell sitter inne med, og taushetsplikten blir regelmessig bare opphevet i relasjon til bestemte grupper eller organer, f.eks Statens helsetilsyn og folketrygdens organer”.

For øvrig finnes unntak fra taushetsplikten hvis tilsynsmyndigheter krever opplysninger for å bedrive tilsyn, jf. helsepersonelloven § 30, eller overfor sosial- og barneverntjenesten etter helsepersonelloven § 32 og § 33.

Forvaltningsloven § 13f fastslår at forvaltningsloven §§ 13 til 13e gjelder som supplerende regler dersom noen utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan og deres taushetsplikt er regulert i annen lov, slik som etter helsepersonelloven § 21. I forvaltningsloven § 13 flg. er det oppstilt regler om taushetsplikt som gjelder for alle som er ansatt i det offentlige, og således vil de alminnelige regler for taushetsplikt etter forvaltningsloven supplere og utfylle taushetsplikten etter helsepersonelloven for alt offentlig ansatt helsepersonell.