Rettsvirkningen av domstolsprøvelse

Rettsvirkningen av domstolsprøvelse vil normalt kun bli at vedtaket anses som ugyldig. Ved ugyldighet vil vedtaket bli en nullitet, og således ikke lenger ha retssvirkning. Med det menes at den ugyldige rettshandelen betraktes som om den ikke var inngått. Ugyldige avslag, som er nulliteter, kan selvfølgelig ikke betraktes som en innvilgelse av søknaden. Søkeren vil imidlertid ha krav på å få en ny behandling av saken. For å kunne avgjøre om vedtaket er en nullitet må man se på hva slags type vedtak som er truffet. Ugyldig tyngende vedtak, som for eksempel gir påbud og forbud, blir som regel nulliteter. En person blir for eksempel fratatt sin skjenkebevilling med den påstand om at vedkommende ikke har overholdt skjenkereglene. Vedkommende følger ikke vedtaket fordi han mener det er ugyldig. Dersom han får medhold hos klageorganet eller senere hos domstolene, vil han ikke få noen rettslige konsekvenser for at han ikke fulgte det som sto i det første vedtaket, som for eksempel å betale en bot.

Det er domstolenes oppgave å føre legalitetskontroll, og ikke drive forvaltning etter maktfordelingsprinsippet. Domstolene kan normalt ikke pålegge forvaltningen å fatte et vedtak med et bestemt innhold eller selv angi en domsslutning med innholdet av hva vedtaket skal gå ut på. Domstolene kan derfor kun avgjøre om vedtaket kan gjøres gjeldende etter sitt innhold, eller om det må anses som ugyldig. Domstolene kan normalt ikke gi dom på hva et riktig vedtak innholdsmessig skal bli. Unntaket her er ved såkalte sterkt lovbundne skjønn, der parten har ubetinget rettskrav på en bestemt ytelse, eksempelvis ved trygdeytelser, men det forutsetter da normalt konkret hjemmel for at domstolene kan avsi dom over realiteten, jf. Rt 2001 s. 995 (s.1001 s. 1003-1004):

« Etter min mening er det ikke grunnlag i tradisjonell norsk rett for en generell regel om at domstolene ved lovbundne forvaltningsvedtak kan gi dom for realiteten. Jeg vil ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i særlige tilfeller, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse. Men den klare hovedregelen er den motsatte: domstolenes kontroll med forvaltningen er innskrenket til en legalitetskontroll. Dom på positivt vedtak krever særskilt hjemmel, jf tvistemålsloven § 482 og skattebetalingsloven § 48 nr. 6. »

Et enestående unntak fra hovedregelen om at domstolene ikke kan avsi realitetsdom for hva et riktig vedtak skal gå ut på har vi i rettspraksis ved Rt. 1951 s. 19 (Mortvedt) s. 26:

”I motsetning til førstvoterende mener jeg imidlertid at domstolene i det foreliggende tilfelle har adgang til og bør gi de administrative myndigheter påbud om uten opphold å utstede de drosjebevillingene det gjelder. Samferdselsdepartementet har nemlig erkjent at den omstendighet at de fire drosjeeiere hadde fått bot for passivt medlemskap i N. S. var den eneste grunn til at de ikke har fått igjen sine bevillinger etter frigjøringen. Når Høyesterett har funnet at denne grunn for nektelse av fortsatt bevilling ikke var holdbar, og det etter opplysningene i saken er utelukket at andre hensyn kan gjøres gjeldende mot at drosjeeierne får igjen sine bevillinger, blir det ikke spørsmål om utøvelse av noe administrativt skjønn. Ved å gi administrasjonen påbud om utstedelse av bevillingene hindrer Høyesterett at saken unødig behandles på ny av de forskjellige myndigheter, som etter den konstaterte ugyldighet i det foreliggende tilfelle ikke ville hatt annet å gjøre enn å omgjøre sine tidligere avgjørelser. Jeg har ikke funnet å kunne legge vekt på at antallet av drosjeeierbevillinger til enhver tid fastsettes av de administrative myndigheter”.

Mortvedt-dommen er imidlertid i dag sett på som et enestående unntak, som ikke senere er bekreftet, utover ved vedtak angående sterkt lovbundne skjønn, som trygderettigheter. Og da kreves normalt klar hjemmel i lov for at domstolene skal kunne avsi dom på hva vedtaket skal gå ut på, jf. ovennevnte sitat i Rt. 2001 s. 995.