Erstatning ved ugyldighet

Erstatning er en økonomisk kompensasjon for tap eller skade. Forvaltningsloven har ingen regler om erstatning for ugyldige vedtak eller andre myndighetsfeil. I stor grad har norsk erstatningsrett vært ulovfestet, og Høyesterettspraksis er derfor en viktig kilde. I tillegg følger rettsgrunnlaget dels av skadeserstatningsloven av 1969 og dels av en rekke andre spesiallover.

Erstatning for handlinger og avgjørelser fra forvaltningens side er behandlet både i forvaltningsretten og i erstatningsretten. Et eksempel på at et vedtak har blitt behandlet som en rent erstatningsbetingende handling, har man eksempelvis i Furunkulosedommen i Rt. 1992 s. 453. På samme måte kan det også reises spørsmål om det er erstatningsbetingende å ikke fatte vedtak for å unngå skade, slik det blant annet ble anført i Reisegarantidommen i Rt. 1991 s. 954 (s. 959).

Det mest vanlige erstatningsgrunnlaget for forvaltningens feil er arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det offentlige vil således som arbeidsgiver kunne være objektivt erstatningsansvarlig for sine arbeidstakeres skadevoldende handlinger gjennom subjektive feil. Både stat og kommune er ansvarlige for sine organer og tjenestemenn. Bestemmelsen sier at ansvaret bare gjelder for skade som voldes ”forsettlig eller uaktsomt” under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Med andre ord forutsetter ansvar for forvaltningen normalt at det foreligger subjektiv skyld, og det er utgangspunktet i norsk rett. For forvaltningens faktiske handlinger, som skjer som ledd i servicevirksomhet, vil aktsomhetsnormen være noe mildere. Se her under erstatningsretten og arbeidsgiveransvaret.

At det foreligger et ugyldig vedtak utgjør således ikke alene et ansvarsgrunnlag i seg selv. Forvaltningen må være ansvarlig etter et ansvarsgrunnlag utenfor selve vedtaket i medhold av ulovfestet rett, hvilket normalt forutsetter at forvaltningen kan bebreides for å ha opptrådt forsettlig eller uaktsomt når de har gjort feil i et vedtak. Man kan dermed oppleve at et vedtak kjennes forvaltningsrettslig ugyldig på grunn av feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen, men dog slik at feilen av retten ansees som unnskyldelig, slik at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag for feilen i vedtaket. Unnskyldelig rettsvillfarelse er eksempelvis en subjektiv unnskyldning som kan være aktuell for å slippe et erstatningsansvar. Et eksempel kan være at det har kommet ny lovgivning på et område, og saksbehandleren har tolket loven feil, noe han ikke kan klandres for. Dette var tilfellet i Rt. 1972 s. 578, Randabergdommen, hvor kommunen vedtok et byggeforbud som det ikke forelå hjemmel for. Kommunen ble ikke pålagt erstatningsansvar, idet feilen var unnskyldelig.

Det har i teorien også vært diskutert om det vil foreligge objektivt ansvar for erstatningsplikt, dersom et vedtak kjennes ugyldig av domstolene. Det antas i dag som en hovedregel at forvaltningen må ha utvist subjektiv skyld etter arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 for å kunne ilegges erstatningsplikt, med unntak av de klare rettsvillfarelsestilfellene, der vi kan se eksempler på at objektivt ansvar ved ugyldighet er blitt ilagt. Dermed må det i de fleste tilfeller hvor et vedtak kjennes ugyldig forvaltningsrettslig, foretas en egen konkret vurdering om kravet til skyld er oppfylt ved forvaltningens saksbehandling.

Forvaltningen kan i noen tilfeller anses som objektivt ansvarlig i rettsvillfarelsestilfellene, men kan også frifinnes dersom ikke forvaltningsorganet kan bebreides for villfarelsen/feiltolkingen. Rettspraksis utelukker ikke at stat og kommune kan bli ansvarlig etter skadeserstatningsloven § 2-1, også på et objektivt grunnlag. Rt. 1965 s. 466 kan forstås som at forvaltningen kan bli erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag i rettsvillfarelsestilfellene. Et objektivt ansvar begrunnes med at det blir urimelig for den som blir utsatt for inngrep fra det offentlige, som det ikke er hjemmel for, og selv måtte bære tapet. Begrunnelsen for objektivt ansvar vil være at forvaltningen er nærmest til å bære tapet. Den har større mulighet til å pulverisere tapet gjennom beskatning.

Forskjellen på subjektivt og objektivt ansvar er ikke alltid stor. Ofte vil feil skyldes kritikkverdig atferd fra saksbehandleren. Har en klart inhabil tjenestemann innvilget en søknad om byggetillatelse, som aldri skulle vært innvilget, og vedtaket omgjøres senere av et overordnet organ etter § 35 første ledd bokstav c, og parten har foretatt investeringer og lider et økonomisk tap, vil resultatet normalt bli erstatning på grunn av subjektiv skyld hos saksbehandleren.

De øvrige vilkår for å kunne kreve erstatning må også være oppfylt. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og en adekvat årsakssammenheng. Med adekvat årsakssammenheng menes at feilen må være årsaken til det økonomiske tapet. Kravet er at det må foreligge rimelig sannsynlighet for årsakssammenheng. I følge praksis og teori vil 51 % være tilstrekkelig for å kunne konstatere rimelig sannsynlighet. I Rt. 1995 s. 781 Peelorg, hadde Trondheim kommune gitt avslag på en søknad om skjenkebevilling. Det var på det rene at avslaget berodde på feil lovforståelse og feil i saksbehandlingen. Vedtaket ble senere kjent ugyldig og det ble krevet erstatning på grunn av feilen. Det ble ikke ilagt erstatningsansvar. Begrunnelsen var at det var mest sannsynlig at parten på det tidspunktet han søkte om bevilling, hadde fått avslag på bevilling selv om saksbehandlingsreglene hadde blitt fulgt. Dermed var det ingen årsakssammenheng mellom tapet og feilen, jf. Rt. 1995 s. 781 ” Peelorg” s. 792:

”Jeg kan ikke se at det foreligger noen rimelig sannsynlighetsovervekt for at resultatet av en søknadsbehandling med riktig lovforståelse og saksbehandling ville blitt at Peelorg hadde fått bevilling, og da vil det heller ikke være grunnlag for Peelorgs erstatningskrav. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at forholdene i denne sak, gir grunnlag for å fravike kravet om at det må foreligge en rimelig sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Jeg vil tilføye at det etter mitt syn neppe heller ville være grunnlag for å anse kommunen erstatningsansvarlig, om man skulle komme til at Peelorg sannsynligvis ville ha fått bevilling med en annen behandling av saken. Som jeg allerede har pekt på, kan kommunen ikke, slik saken ble fremlagt, klandres fordi den la til grunn at Peelorgs søknad måtte betraktes som en ny søknad”.