Vedtak, Hva regnes som et vedtak?

Vedtak kjennetegnes ved at det er ren offentligrettslig myndighetsutøvelse som skjer, der forvaltningsorganet med hjemmel i lov griper inn i borgeres rettigheter og plikter og endrer borgernes rettsstilling. Et forbud eller pålegg gitt i medhold av lov vil dermed alltid være bestemmende for privates rettigheter og plikter, og vil alltid være et vedtak. Videre omfatter vedtak alle former for offentlig tillatelse eller bevilling for å drive en bestemt virksomhet som ellers er forbudt i lov, eller foreta handlinger som det offentlige vil ha oppsyn og kontroll med, og har gitt krav om tillatelse/godkjenning.

Avgjørelser som er bestemmende for privates rettigheter og plikter, må avgrenses mot handlinger og utsagn fra forvaltningen som ikke er er rettslig bestemmende, slik som faktiske handlinger, uttalelser, råd, anbefalinger, veiledning, innstillinger og forslag, samt andre prosessledende beslutninger. Dersom noe som formelt er formet som en uttalelse, i realiteten er en avgjørelse under utøvelse av offentlig myndighet, vil det være et vedtak, som kan påklages og som det kan fastsettes ugyldighetsdom for. At avgjørelsen må være bestemmende for rettigheter og plikter, innebærer at den stifter eller endrer rettsforhold mellom private parter eller mellom det offentlige og parten, og fastlegger hvilke rettigheter og plikter som etter avgjørelsen tillegger partene.

I Ot.prp.nr.38 (1964-1965) s. 32 ble det om begrepet vedtak vist til Forvaltningskomiteens innstilling og den avgrensning som komiteen la til grunn for når en avgjørelse vil være et vedtak. Det ble særlig avgrenset mot den privatrettslige siden av forvaltningens virksomhet som inngåelse av kontrakter, samt offentlige tjenesteytelser og forretningsdrift :

”Om begrepet « vedtak », jf. proposisjonens § 2 a), sier komiteen s. 432: « Det er i første rekke saksbehandlingen i de saker hvor forvaltningsorganene utøver myndighet som griper inn i den enkeltes rettsstilling loven tar sikte på. Om den avgrensning som her er nødvendig, viser man til det Innledende avsnitt s. 2-5. Det er den avgrensning som der er nevnt, som er søkt gjennomført i § 2. Man har tatt som utgangspunkt den myndighet som forvaltningen utøver og lagt til grunn at lovens saksbehandlingsregler skal gjelde fullt ut i alle saker hvor forvaltningen i kraft av slik myndighet griper inn i den enkelte borgers eller det enkelte rettssubjekts rettsstilling. Som det fremgår av det innledende avsnitt, vil avgjørelser som treffes på området for offentlig forretningsdrift og tjenesteytelser og på egenforvaltningens område også kunne ha betydning for den enkelte borger. Men på disse områder handler stat og kommune ofte « privatrettslig » og stiller seg ved siden av og på linje med de enkelte borgere eller private rettssubjekt. Statens og kommunenes virksomhet forfølger da andre formål enn når stat og kommune handler og utøver myndighet som offentligrettslig rettssubjekt. I siste tilfelle får de avgjørelser som treffes betydning for den enkelte borgers offentligrettslige forhold, og det er i dette forhold at behovet for rettssikkerhetsgarantier ved saksbehandlingen i første rekke setter inn”.