Taushetsplikten

Forvaltningsloven § 13 omhandler generelle regler om taushetsplikt for offentlige tjenestemenn og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan.

”§ 13. (taushetsplikt). Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: 1) noens personlige forhold, eller 2) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Kongen kan ellers gi nærmere forskrifter om hvilke opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan gi privatpersoner opplysninger som nevnt i punktumet foran og opplysninger om den enkeltes personlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Han kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre”.

Taushetsplikten gjelder uavhengig av hvilken utdanning en har, eller hvilke oppgaver som utføres. Det finnes også særlovgivning på dette området. Eksempelvis har helse og sosialsektoren egne regler om taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer en plikt til å holde visse opplysninger hemmelig, slik at andre ikke får kjennskap til dem. Det vil si at vedkommende tjenestemann både plikter å tie om opplysninger samt sørge for at uvedkommende ikke får tak i dokumenter eller notater hvor slike opplysninger finnes. Taushetsplikten gjelder ikke overfor den opplysningene gjelder. Samtykker vedkommende i at andre også kan få kjennskap til opplysninger om en selv, oppheves taushetsplikten. Det er de opplysninger vedkommende får kjenneskap til i forbindelse med sin tjeneste eller arbeid som er underlagt disse reglene. Dette gjelder så vel nedskrevne som datalagrede opplysninger, samt opplysninger en tjenestemann går rundt og husker i sitt eget hode. Taushetsplikten gjelder også etter at et arbeidsforhold opphører.

Primært gir forvaltningsloven regler om taushetslikt til vern om private interesser. § 13 første ledd nr. 1 omfatter personlige forhold. Slike opplysninger ønsker vedkommende vanligvis å holde for seg selv. I utgangspunktet vil enhver opplysning som kan knyttes til person være taushetspliktbelagt. Både helsemessige, økonomiske og sosiale forhold er eksempler her. Hvor et barn går på skole eller at en person mottar alderstrygd etter fylte 75 år, kan falle utenfor det som er å anse som taushetsbelagte opplysninger, da de ikke er å anse som personlige forhold. Etter § 13 første ledd nr. 2 gjelder også taushetsplikten for opplysninger som røper tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det av konkurransemessige årsaker er grunn til å hemmeligholde.

De som plikter å gi fra seg opplysninger eller som blir nødt til å gjøre det for å kunne ivareta sine interesser, blir beskyttet gjennom reglene om taushetsplikt. På den annen side bidrar taushetsplikten til at folk lettere gir fra seg korrekte og fullstendige opplysninger, når de vet at opplysningene ikke blir fortalt videre. Taushetsplikten gjelder både overfor private, som for eksempel egen familie og presse, og for andre forvaltningsorgan. At det hviler en taushetsplikt overfor andre etater vanskeliggjør samarbeidet på tvers av dem, men hindrer likevel at opplysninger om for eksempel seksuelle misbruk av barn og lignende, får flyte fritt mellom personalet i de forskjellige etatene. En slik åpenhet ville ikke gitt særlig godt vern av private interesser. Det finnes imidlertid flere unntak fra taushetsplikten jfr. § 13 b. En finner eksempelvis en plikt i barnevernloven og atomenergiloven til å gi videre opplysninger som er undergitt taushetsplikt.

Reglene om taushetsplikt tjener også det formål at de beskytter forvaltningen mot pågang fra folk som ønsker seg kjenneskap til opplysninger. På en annen side skal ikke reglene benyttes av forvaltningens tjenestemenn til å skjule kritikkverdige forhold hos den selv.

Reglene om taushetsplikt i fvl. §§ 13 flg. medfører ingen begrensning av partsoffentligheten, jfr. § 13 b nr. 1. Det vil si at partenes innsynsrett etter fvl. 18 flg. går foran reglene om taushetsplikt. Får en part eller en partsrepresentant opplysninger som er undergitt taushetsplikt, kan opplysningene ikke brukes i større utstrekning enn det som er nødvendig for å ivareta partens tarv i saken. Dette følger av § 13 b annet ledd. Med andre ord får parter og andre som får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger selv taushetsplikt. Videre følger det av § 13 b nr. 2 at taushetsplikten ikke skal kunne begrense forvaltningen i å bruke opplysningene til det formål de er innhentet for. Opplysningene kan dessuten gjøres kjent for andre tjenestemenn i samme organ eller etat så langt det trengs for en hensiktsmessig arbeidsordning jfr. § 13 b nr. 3. Oppdages straffbare forhold gir § 13 b nr. 4-7 adgang til politianmeldelse.

Etter straffeloven § 121 kan brudd på taushetsplikt som følger av noens ”tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ” straffes med bøter eller fengsel.

Tilsvarende regler om taushetsplikt under yrkesutøvelse finnes blant annet for helsepersonell etter helsepersonelloven § 21 og for advokater etter advokatforskriften mv. Tilsvarende regel følger av personopplysningsloven § 2, journalforskriften § 11, 2 og straffeprosessloven § 61b nr. 2, jf. også Rt. 1994 s. 691.