Underretning av enkeltvedtak

Alle enkeltvedtak skal underrettes partene, så snart som mulig straks vedtaket er fattet. Underretning er påkrevet for at parten skal bli kjent med vedtaket, og klagefristen løper derfor fra og med underretning er mottatt (kommet til kunnskap hos parten). Underretning av vedtak har mye til felles med forkynnelse av en rettsavgjørelse, siden det er partens kjennskap til avgjørelsen som utløser rettsvirkninger som klagefrist, klagerett mv. Klagefristen er etter forvaltningsloven § 29 tre uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part. En annen viktig rettsvirkning av underretningen, er at adgangen til å omgjøre vedtaket til ugunst for parten er større, dersom underretningen ikke er kommet til partens kunnskap.

Underretningen er en egen rettshandling fra forvaltningens side, som gjerne gjøres som formelt brev. Dersom parten får vite om vedtaket på annen måte, så er det normalt uten betydning for de rettsvirkninger som følger av underrretning. Det er et krav om at underretningen skal være mottatt og kommet til partens kunnskap, for at vedtaket skal være meddelt. At et vedtak eksempelvis er referert i pressen fra et åpent møte er ikke nok, jf. Rt. 1968 s. 283 (Vaktmesterdom l).

Det er forvaltningsorganet som har truffet vedtaket som skal sørge for at partene underrettes, og underretningen skal skje « så snart som mulig ». Hvis særlige grunner tilsier det kan underretingen overlates til et annet organ. Underretningen skal som hovedregel være skriftlig, men kan gjøres muntlig dersom underretning er særlig byrdefullt eller saken haster. Underretning om vedtaket kan noen ganger helt unnlates dersom underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part.

Kravene til underretning av enkeltvedtak er gitt i forvaltningsloven § 27:

”§ 27. (underretning om vedtaket). Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal organet også underrette den mindreårige selv. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. I regelen gis underretning skriftlig. Den skriftlige underretningen kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon når mottakeren uttrykkelig har godtatt dette og har oppgitt den elektroniske adressen som skal benyttes for slikt formål. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part. I saker der begrunnelsen etter § 24 skal gis samtidig med vedtaket, bør grunnene gjengis i underretningen. Der dette på grunn av særlige forhold ikke kan gjennomføres, og likeledes der partene kan kreve grunngiing etter § 24 annet ledd, skal det i underretningen isteden gis opplysning om på hvilken måte partene kan bli kjent med begrunnelsen. I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter § 18, jfr § 19 til å se sakens dokumenter. Dersom vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal det også gjøres merksam på adgangen til å be om at gjennomføringen utsettes, jfr. § 42 første ledd. Er det etter § 27 b i loven her eller etter særskilt lovbestemmelse et vilkår for søksmål at klageadgangen er nyttet, eller at søksmålet anlegges innen en viss frist, skal parten i underretningen om vedtaket også gjøres oppmerksom på dette. I motsatt fall kommer slike vilkår for søksmål ikke til anvendelse overfor parten. I tillegg til veiledningen etter tredje ledd skal underretningen om enkeltvedtak til sakens parter opplyse om følgende når forholdene gir grunn til det: a) adgangen til å søke fritt rettsråd, b) forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter § 11 og forskrifter gitt i medhold av den, og c) adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter § 36”.