Kunngjøring av forskrift

Forskrifter er vedtak som retter seg mot en ubestemt krets av personer, jf. forvaltningsloven § 2. Forskrifter skal således ikke underrettes en bestemt part, men skal kunngjøres for allmennheten. En forskrift er ikke bindende før den er kunngjort i Norsk Lovtidend. I fvl. § 39 heter det at ”en forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort” i Lovtidend eller ”på annen forsvarlig måte”. Dette gjelder imidlertid ikke dersom vedkommende har fått kunnskap om forskriften selv om den ikke er kunngjort. I Rt. 2004 s. 357 uttalte Høyesterett at det må legges til grunn at EMK artikkel 7 inneholder et krav om at nye, strengere strafferegler som utgangspunkt ikke kan anvendes overfor den enkelte før de er kunngjort. Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om ikke å ta til følge en begjæring om gjenopptakelse. Begjæringen var begrunnet i at den domfelte var straffet etter en bestemmelse i straffeloven § 192, som på tidspunktet for handlingen var vedtatt, men ikke kunngjort i Norsk Lovtidend.

Det stilles krav til en forskrifts form og kunngjøring. Forvaltningsloven § 38 får anvendelse både når det gjelder utferdigelse, endring og opphevelse av regler med forskriftsinnhold.

”§ 38. (formkrav og kunngjøring) En forskrift skal: a) inneholde en utrykkelig1 henvisning til den eller de bestemmelser som gir forvaltningsorganet hjemmel til å utferdige forskriften, og en henvisning i samsvar med EØS-høringsloven § 12 hvis forskriften inneholder tekniske regler i henhold til nevnte lov. b) nevne det forvaltningsorgan som har gitt forskriften; c) kunngjøres i Norsk Lovtidend; d) i kunngjøringen betegnes som forskrift. Når praktiske hensyn gjør det hensiktsmessig, kan kunngjøringen begrenses til en kort omtale av forskriften med opplysning om hvor teksten kan fåes eller finnes. Knytter en forskrift seg til en bestemt hendelse eller skal den ellers gjelde for bare kort tid, og kunngjøring som nevnt i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig, kan kunngjøring i stedet foregå på annen måte. Det samme kan Kongen bestemme for saksområder eller tilfelle for øvrig der kunngjøring etter reglene i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig på grunn av forskriftens art, innhold eller virkefelt. Kongen kan fastsette retningslinjer for anvendelsen av annet og tredje ledd og kan bestemme at forskrifter skal holdes alment tilgjengelige”.

Formkravene er likevel beskjedne. Forskriften skal referere de bestemmelser som hjemler den, jf. forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav a. Som nevnt gis det adgang til delegasjon i det offentlige. Dersom en lov legger myndighet til Regjeringen, og Regjeringen delegerer ansvaret til et departement, som igjen delegerer videre til et direktorat, så skal alle ledd av delegasjonskjeden oppgis i forskriften. I forskrifter fra direktoratet må det da vises til både loven og Regjeringens og departementets delegasjonsvedtak. På den måten blir det lett å kontrollere at hjemmelen er i orden. Etter forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav b, skal forskriften nevne det forvaltningsorgan som har gitt den. Også her er formålet å kontrollere at hjemmelen er i orden. Ønsker noen nærmere opplysninger om forskriften er opphevet, endret eller om tolkningen av den, får vedkommende da vite hvilket forvaltningsorgan som kan kontaktes. Etter forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav c, skal forskrifter normalt kunngjøres i Norsk Lovtidend. Kunngjøringen bør finne sted så snart som mulig etter at vedtaket er truffet. Alle lover, sentrale og lokale forskrifter skal være tilgjengelig i en ajourført database, som for eksempel Lovdata. Når en forskrift blir kunngjort, kan avhenge av når den trer i kraft. Det er fra ikrafttredelsesdatoen at forvaltningen skal begynne å anvende forskriften. Er forskriften taus om dette, skal den etter lov om Norsk Lovtidend § 3 tre i kraft 1 måned etter kunngjøringen.

Det følger av forvaltningsloven § 39 at en forskrift ikke kan påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som fastsatt i forvaltningsloven § 38, med mindre det påvises enten at forvaltningsorganet på annen forsvarlig måte har gjort forskriften kjent for offentligheten eller for vedkommende erverv, fag, interessegruppe eller for den forskriften påberopes overfor, eller at vedkommende har fått kjennskap til forskriften.