Forskriftsbehandling kapittel VII

Etter forvaltningsloven § 37 førte ledd skal forvaltningsorganet påse at saken blir ordentlig utredet før vedtak treffes. På samme måte som forvaltningsloven § 17 kan en ikke ta ordlyden ”så godt opplyst som mulig” helt på ordet. Her må en også ta hensyn til hvor mye saken haster, hvor viktig den er, hvilke økonomiske ressurser organet har og dets arbeidsmengde. I § forvaltningsloven 37 har forvaltningen i enda høyere grad enn i forvaltningsloven § 17, adgang til selv å vurdere om saken bør utredes mer på bekostning av andre oppgaver. Brudd på forvaltningsloven § 37 kan føre til at forskriften blir ugyldig. Da må feilen ha kunnet påvirke vedtakets innhold. Her brukes forvaltningsloven § 41 analogisk.

For forskrifter vil utrednings- og informasjonsplikten følge av forvaltningsloven § 37.

«§ 37. (utredningsplikt, forhåndsvarsling og uttalelser fra interesserte). Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper som forskriftene skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig berøres, skal gis anledning til å uttale sig før forskriften blir utferdiget, endret eller opphevet. Så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også søkes innhentet fra andre. Forvaltningsorganet bestemmer på hvilken måte forhåndsvarslingen skal foregå og kan sette frist for å gi uttalelse. Forhåndsvarsling kan unnlates forsåvidt den: a) ikke vil være praktisk gjennomførlig, eller b) kan vanskeliggjøre gjennomføring av forskriften eller svekke dens effektivitet, eller c) må anses åpenbart unødvendig. Uttalelser skal gis skriftlig. Forvaltningsorganet kan i den enkelte sak samtykke i at uttalelse gis muntlig. Når saken egner sig for det, kan forvaltningsorganet bestemme at forhandlinger om saken skal foregå i møte».

Etter forvaltningsloven § 37 annet ledd skal offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper som forskriftene skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig berøres, gis anledning til å uttale seg før forskriften blir utferdiget, endret eller opphevet. Så langt det trengs for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også søkes innhentet fra andre. Det skal varsles om at forskriften er under forberedelse, og at de har muligheten til å uttale seg. Loven oppstiller ingen krav til hvordan saken skal presenteres, men det er ofte praktisk at det forberedende organ lager et utkast til forskrifter som kan brukes som grunnlag for uttalelser. Det må gis rede for hva det er tale om å gi en forskrift for. I tillegg må vedkommende gjøres kjent med nok av innholdet til at det kan gis en meningsfull uttalelse om de aktuelle problem. En må ha som utgangspunkt at det må gis nok informasjon til at vedkommende som skal uttale seg får muligheten til å ivareta sine interesser i saken. Er det tvil om hvem som må varsles, kan kunngjøringer i pressen bidra til at de riktige partene blir involvert. Det vil ikke alltid være mulig eller nødvendig å varsle alle organisasjoner innenfor vedkommende interesseområde. I saker om landsomfattende forskrifter kan det være nok å varsle sentrale organisasjoner fremfor lokale. Er antallet organisasjoner stort kan forvaltningen også begrense forhåndsvarlingen til et representativt utvalg.

Etter forvaltningsloven § 37 tredje ledd bestemmer forvaltningsorganet på hvilken måte forhåndsvarslingen skal foregå og det kan sette frist for å gi uttalelse. Et skriftlig varsel direkte til organisasjonene er en praktisk og vanlig varslingsform. Når det gjelder frister er det vanlige å sette en bestemt frist slik at både forvaltningen og de som skal høres har et tidspunkt å forholde seg til. Sammenlignet med enkeltvedtak er det grunn til å vise større fleksibilitet når det gjelder slike frister. Ved fastsettelse av fristen må det tas hensyn til sakens viktighet og hvor mye den haster.

I bestemmelsens femte ledd oppstilles unntak for varslingsplikten. Dette gjelder i de situasjoner hvor et varsel ikke vil være praktisk gjennomførlig, hvor et varsel kan vanskeliggjøre gjennomføring av forskriften eller svekke dens effektivitet, eller hvor et varsel må anses åpenbart unødvendig.

I siste ledd sies at en uttalelse skal gis skriftlig, men at forvaltningen i den enkelte sak kan samtykke til muntlige uttalelser. Dersom saken egner seg for forhandlinger kan forvaltningen bestemme at saken skal foregå i møte.