Prøving av vedtakets prosessuelle sider

Domstolene kan prøve et vedtaks prosessuelle sider (om riktig fremgangsmåte har vært fulgt), herunder om forvaltningens tjenestemenn har vært inhabile ved avgjørelsen, om begrunnelsen er god nok og om forvaltningen har utredet saken godt nok.

En begrunnelse som ikke tilfredsstiller kravene i forvaltningsloven § 25, vil normalt ikke nødvendigvis antas å ha virket inn på et vedtaks innhold. Er det såpass sentrale mangler ved begrunnelsen som kan tyde på svikt ved selve avgjørelsen, vil vedtaket lettere bli kjent ugyldig. I Isenedommen i Rt. 1981 s. 745 underkjente Høyesterett et forkjøpsvedtak fordi det var mangler ved begrunnelsen som kunne tyde på svikt ved selve avgjørelsen. Isene-dommen la også til et generelt og relativt krav om at jo mer inngripende et vedtak er, jo større krav stilles til saksbehandlingen:

”Når det gjelder et vedtak så inngripende som det foreliggende, skjerpes kravene til begrunnelsen. Det må fremgå at vedtaket er truffet etter et saklig og forsvarlig skjønn. Ikke minst må dette gjelde når resultatet av vedtaket umiddelbart fremtrer som så lite rimelig som tilfellet er her. I denne sak etterlater departementets avgjørelse tvil om alle relevante forhold har vært overveiet, selv om de har vært kjent. I begrunnelsen er således ikke nærmere vurdert betydningen av at bnr. 1 gjennom mange år hadde vært drevet sammen med bnr. 5, og at jordbruket nettopp derfor hadde gitt utkomme for en familie. Jeg innskyter at dette forhold heller ikke ses å være vurdert av jordstyret eller fylkeslandbruksstyret. Avstanden mellom brukene er for øvrig i vedtaket feilaktig oppgitt å være 700 meter. Jeg savner videre en nærmere vurdering av om det på lengre sikt foreligger en interesseovervekt til fordel for eiendomsarrondering – som departementet har trukket i forgrunnen – fremfor opprettholdelse av en jordbrukers eksistensgrunnlag innen næringen. Disse mangler ved begrunnelsen kan tyde på en svikt ved selve avgjørelsen. Vedtakets viktighet for Isene og hans behov for å verne vesentlige interesser tilsier etter min mening at den reelle mulighet som her foreligger for at departementets mangelfulle begrunnelse kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, må føre til at vedtaket kjennes ugyldig. Vedtaket gjør det ikke mulig å avgjøre om departementet har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn”.

I Rt. 2000 s. 1066 (Skotta) ble det tilsvarende prinsipp lagt til grunn (s. 1076).

“De mangler ved begrunnelsen som jeg har pekt på, kan tyde på at det er en svikt i selve avgjørelsen som følge av at avgjørelsesgrunnlaget ikke har vært forsvarlig. Jeg er etter dette kommet til at vedtaket bør kjennes ugyldig”.

I Rt. 1972 s. 578 ble det sagt at dersom mangel på henvisning til hjemmel skyldtes slurv, ville det være mest naturlig å betrakte der som en saksbehandlingsfeil som ikke medfører ugyldighet, så lenge feilen ikke har virket inn på avgjørelsens innhold.

I Rt. 1961 s. 1049 ble det lagt til grunn som grunnlag for erstatningsplikt for tildeling av drosjeløyve at staten brøt sin undersøkelsesplikt ved at skadelidte ikke hadde fått uttale seg, og at forvaltningen ikke undersøkte at den nye konsesjonen drosjeeieren fikk tildelt var i et område som ikke ga et tilstrekkelig inntektsgrunnlag og gjorde bevillingen ”praktisk talt verdiløs”.