Rettsanvendelsesskjønn

Såkalte lovbundne skjønn eller rettsanvendelsesskjønn finnes ved lovbestemmelser som i sin ordlyd og formål ikke har ment å unnta skjønnsmessige vurderinger fra domstolskontroll, når forvaltningen avgjør om lovens vilkår er oppfylt eller ikke. Domstolene er her ikke bare begrenset til å prøve lovtolkingen (om regelen som utledes fra lovteksten er riktig fortolket), men kan også fritt overprøve vurderingene om faktum i saken faller inn under lovens regel (subsumsjonen). Retten kan dermed ved rettsanvendelsesskjønn fastslå fullt ut om det foreligger feil i avgjørelsens innhold enten det er svikt i den rettslige eller faktiske bedømmelse av forholdet. Man sier derfor gjerne at domstolene har full prøvelsesrett ved overprøving av vedtak som er fattet etter rettsanvendelsesskjønn.

Rettsanvendelsskjønn vil foreligge ved vilkår som er av typisk generell juridisk karakter, som ikke er foranlediget av utpreget sakkunnskap, eller der skjønnet basert på lovens formål ikke er ment å være spesielt politisk. Eksempelvis har ”særlige grunner” vært ansett som et typisk juridisk kriterium, der man normalt legger til grunn at domstolene har full prøvelsesrett, selv om domstolene ved ”særlige grunner” normalt ikke kan prøve hensiktsmessighetsskjønnet som ofte vil ligge i at forvaltningen ”kan” bestemme.

Imidlertid kom man i blant annet Rt. 2007 s. 257 til at særlige grunner innenfor plan- og bygningsretten trolig var et fritt skjønn på grunn av politisk karakter og kommunal selvbestemmelsesrett. Videre vektla man at siden plan- og bygningsloven § 7 også inneholdt et hensiktsmessighetsskjønn, måtte man se rettsanvendelsen under ett med hensiktsmessighetsskjønnet slik at også ”særlige grunner” var fritt.

Mer varierende vil omfanget av prøvelsesretten være, der lovteksten inneholder uttrykk som henviser til subjektive vurderingsnormer som f eks «rimelig», «urimelig», «uverdig», «uskikket», «utilbørlig», «nødvendig», «tilstrekkelig grunn», «samfunnsmessige grunner», «allmenn interesse». Man må her konkret vurdere i hvilken grad lovgiver har ment at skjønnet skal være faglig/politisk fritt hos forvaltningens side.

Eksempler på rene rettsanvendelsesskjønn er militærnekterloven § 1, legeloven § 2 (autorisasjon som lege) og domstolsloven § 219 (advokatbevilling). Videre er de fleste skatte- og trygderettslige bestemmelser på samme måte strengt lovbundne, slik at dersom lovens vilkår er oppfylt har man krav på eks. en bestemt trygdeytelse eller et skattemessig fradrag. Prøvelsesretten er heller ikke begrenset ved prøving av patentvedtak fra Patentstyret, jf. Rt. 1975 s. 603

” Så vel etter gjeldende lov som etter loven av 1910 har domstolene full prøvelsesrett i saker som gjelder gyldighet av meddelt patent”.

Et eksempel på rettsanvendelsesskjønn fra rettspraksis har vi i Rt. 1998 s. 1164 (Furumoa s. 1169):

”Avgjørelsen bygger på at området i strandsonen på ankemotpartenes eiendom er utmark hvor allmennheten har ferdselsrett, jf friluftsloven § 2 sammenholdt med lovens § 1a, samt at gjerdene ikke er lovlige etter lovens § 13. Gjerdene er pålagt fjernet med hjemmel i § 13, jf § 40. Det er her tale om prøving av et rettsanvendelsesskjønn, og domstolene har full prøvelsesrett. Prejudisielt må det tas standpunkt til om allmennheten har ferdselsrett i strandsonen fordi denne er utmark, se friluftsloven § 2 jf § 1a. Det må også tas stilling til om gjerdene er lovlige etter lovens § 13 første ledd. Før jeg drøfter disse spørsmål nærmere, finner jeg det imidlertid hensiktsmessig innledningsvis å si noe om allemannsrettene og deres plass i vårt rettssystem”.

Noen forvaltningslover bygger sine bestemmelser på relativt skjønnsmessige faglige vurderinger, men hvor lovgiver likevel har ment at domstolene skal ha full prøvelsesrett. Et eksempel på dette er vedtak etter barnevernloven, der ”barnets beste” er et utpreget psykologfaglig skjønn, men der lovens forarbeider og praksis har lagt opp til at domstolene er ment å kunne prøve de skjønnsmessige vurderinger fullt ut. ”Barnets beste”-vurderingen etter barneverloven er således et rettsanvendelsesskjønn. Det samme gjelder tvangsvedtak etter lov om psykisk helsevern. I slike tvangssaker tilsier hensynet til rettssikkerhet for den inngrepet går utover at domstolene bør kunne prøve alle sider av saken. Her vil imidlertid domstolene i praksis lene seg på sakkyndige i vanskelige faglige vurderinger, men formelt står domstolene fritt til å trekke egne slutninger ved alle sider av saken