Legalitetsprinsippet

Legalitetsprinsippet er en overordnet rettsregel og prinsipp av Grunnlovs rang (konstitusjonell sedvanerett) som går ut på at offentlige myndigheter ikke kan gripe inn og endre eller etablere bindende rettsforhold overfor borgerne, uten å ha hjemmel for det i formell lov – såfremt ikke andre kompetansegrunnlag finnes. Legalitetsprinsippet kalles gjerne lovskravet. Ethvert inngrep fra det offentlige i privat borgers rettsstilling må som en konsekvens ha hjemmel i lov, hvis det ikke bygger på annet kompetansegrunnlag som avtale mv.

En konsekvens av legalitetsprinsippet er at domstolene kan føre kontroll med at forvaltningen har tilstrekkelig hjemmel i lov for de vedtak som treffes. Legalitetsprinsippet innebærer at domstolene kan prøve om et vedtak har hatt hjemmel i lov gjennom domstolsprøving. En domstol står alltid fritt til å vurdere om lovens ordlyd har tilstrekkelig hjemmel til å gi et bestemt vedtak, både som enkeltvedtak og som forskrift. Et eksempel fra rettspraksis som gir uttrykk for kravet til lovhjemmel ved inngrep overfor privat borger finnes i Rt. 2007 s. 1612 (som gjelder ligningsloven):

”Det følger av legalitetsprinsippet at ligningsmyndighetene må ha lovhjemmel for å kunne gjennomgå skattyters arkiver og pålegge ham å utlevere dokumenter som ligningsmyndighetene måtte finne å være av interesse. Ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav a gir ligningsmyndighetene den nødvendige lovhjemmel for å pålegge skattyter å « legge fram, utlevere eller sende inn sine regnskapsbøker, bilag, kontrakter, korrespondanse, styre- og revisjonsprotokoller og andre dokumenter av betydning for hans ligning og kontrollen av denne »”.

Et annet eksempel er fra Rt. 1954 s. 96, som gjaldt spørsmålet om det var tilstrekkelig hjemmel for å ilegge en avgift på omsetning av trålfanget råfisk:

”Men når den faktiske ordning for tranen og den trålfangede saltfisk var den at Råfisklaget ikke hadde noen som helst befatning med omsetningen og således heller ikke for så vidt førte noen nærmere kontroll, finner jeg at avgiftskravet ikke har tilstrekkelig klar hjemmel i loven”.