Avgrensningen av legalitetsprinsippet

Den tradisjonelle måten å definere legalitetsprinsippet har vært å positivt angi legalitetsprinsippet. Dette har blitt gjort ved å konstruere setninger som at ”inngrep i borgerens rettsfære” trenger hjemmel i formell lov. Faller tilfellet utenfor begrepet ”inngrep i borgerens rettsfære” skulle en tro at hjemmel i formell lov ikke var nødvendig for å treffe avgjørelsen. En slik tilnærming har derfor i nyere teori blitt kritisert for å være noe misvisende. Først og fremst ved at den tradisjonelle tilnærmingsmåten setter opp for snevre grenser for prinsippet.

Lovskravet innebærer at forvaltningen må ha en eller annen rettslig kompetanse (rettslig grunnlag) for å kunne treffe rettslige bindende beslutninger overfor private. Den rettslige kompetansen kan imidlertid ved siden av hjemmel i formell lov ha sitt rettsgrunnlag i enkelte andre rettsgrunnlag som Grunnlovens spesielle kompetanseregler, eierrådighet og avtalekompetanse (privat autonomi), forvaltningens organisasjons- og instruksjonsmyndighet eller følge av sedvane.

I nyere juridisk teori treffer vi derfor en annen tilnærmingsmåte, som bygger på en negativ avgrensning. Denne skiller mellom forvaltningens faktiske handlinger og forvaltningens rettslige beslutninger. For å kunne treffe rettslig bindende avgjørelser, som angir rettigheter og plikter, må forvaltningen vise til et kompetansegrunnlag. For forvaltningens vedkommende finnes det ved siden av hjemmel i lov som nevnt andre kompetansegrunnlag.

Dersom ingen av kompetansegrunnlagene (Grunnlovens spesielle kompetanseregler, eierrådighet og avtalekompetanse (privat autonomi), forvaltningens organisasjons- og instruksjonsmyndighet eller følge av sedvane) kan benyttes for å fatte den rettslige beslutningen, tilsier legalitetsprinsippet at forvaltningens rettslige avgjørelse eller inngripen må ha hjemmel i lov for å være gyldig. Det er dette som er den negative avgrensning av legalitetsprinsippet.

Den negative avgrensningen av legalitetsprinsippet bygger således på at dersom forvaltningen ikke kan hjemle avgjørelser som angir rettigheter og plikter, i noen av av forvaltningens øvrige kompetansegrunnlagene, er vi på legalitetsprinsippets område og hjemmel i formell lov blir av den grunn nødvendig. Med en slik fremstilling blir legalitetsprinsippets område et slags ”restområde” der alt som faller utenfor de andre kompetansegrunnlagene må ha hjemmel i formell lov. Det sentrale her blir derfor hva som kan besluttes i kraft av de nevnte kompetansegrunnlagene. Kompetansegrunnlag som ikke følger av formell lov har imidlertid begrenset rekkevidde, og det er dermed grenser for hvor inngripende de kan være. Ved å se på hva som kan besluttes med hjemmel i de nevnte kompetansegrunnlagene, ser vi også samtidig hvilke beslutninger som ikke kan det. Dette beror på en kartlegging av innholdet i juridisk teori og praksis. Dersom det etter en tolkning viser seg at vi er på legalitetsprinsippets område, og forvaltningen ikke kan vise til noen hjemmel i formell lov for sin avgjørelse, lider beslutningen av en materiell feil. Vedtaket vil da automatisk være ugyldig.

Legalitetsprinsippet innebærer i hovedsak to grunnleggende krav til forvaltningens virksomhet:

1. Forvaltningen må ha hjemmel i formell lov til å gjøre inngrep som er bestemmende for privates rettigheter og plikter, med mindre de har adgang til det med grunnlag i et annet kompetansegrunnlag som avtale, instruksjonsmyndighet, eierrådighet, sedvane mv.

2. Det vil på områder hvor det ikke finnes annet kompetansegrunnlag være grenser for hvor vidt lovgiver kan gå i å utvanne lovskravet ved å gi forvaltningen frie‑ eller vage fullmakter til inngrep i borgernes rettssfære.

Mens vi her snakker om legalitetsprinsippet på forvaltningsrettens område, finner vi et tilsvarende prinsipp på strafferettens område. Grunnloven § 96 hjemler dette prinsippet direkte, mens legalitetsprinsippet på forvaltningsrettens område er et resultat av langvarig praksis. Med andre ord er det et ulovfestet prinsipp og en del av den konstitusjonelle sedvaneretten, jf. Grunnloven § 112. Det sies at legalitetsprinsippet har grunnlovs rang. Stortinget må vedta enkelte avgjørelser i lovs form og ikke ved plenarvedtak som følge av legalitetsprinsippet. Etter Grunnloven § 75 er det kun Stortinget som har kompetanse til å gi lover.

Grunnloven §§ 96 og 99 nevnes spesielt som klare uttrykk for legalitetsprinsippet i Grunnloven.

Grunnloven § 96:

” Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted”.

Grunnloven § 99:

”Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa Vedkommende den Fængslede til Ansvar. Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former, medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør, ere den trende Gange lydelig forelæste af den civile Øvrighed”.