Klage på vedtak

Forvaltningsretten bygger på en to-instansbehandling og en hierarkisk oppbygning. Dersom parten er misfornøyd med et enkeltvedtak og mener at forvaltningen har gjort feil, kan enkeltvedtak påklages og tas til behandling ved overordnet forvaltningsorgan, dersom klagen er inngitt rettidig. Klageadgangen gjelder den som har vært part ved underinstansens behandling. Imidlertid utvides kretsen av klageberettigede ved at personer og rettssubjekter som har ”rettslig klageinteresse” også kan påklage et enkeltvedtak til overordnet organ. En misfornøyd nabo, kan således normalt påklage en byggetillatelse som naboen har fått, dersom bygget vil bli sjenerende. Klageadgangen gjelder kun enkeltvedtak, slik at forskrifter og avgjørelser som ikke er enkeltvedtak ikke kan påklages uten særskilt hjemmel.

Klageorgan i de fleste statlige forvaltningsorganer vil være et departement eller hovedkontor til et tilsyn. Den kommunale og fylkeskommunale forvaltningen vil være underlagt kommunene og fylkeskommunene (fylkene) etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven), og det vil være henholdsvis kommunestyret og fylkestinget som vil være de øverste myndigheter i den kommunale og fylkeskommunale forvaltningen. Ved klagebehandling i kommunene og fylkeskommunene vil ofte klagebehandlingen skje hos kommunestyret eller fylkestinget, eller etter disses bestemmelse, formannskapet eller fylkesutvalget eller en eller flere særskilte klagenemnder oppnevnt av kommunestyret eller fylkestinget. Departementet er likevel klageinstans når vedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget. Vedkommende statlige organ er klageinstans når vedtak er truffet i henhold til myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 28 annet ledd.

Klageadgangen og hvem som er overordnet klageorgan er nedfelt i forvaltningsloven § 28:

” 28. (vedtak som kan påklages, klageinstans). Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen). For enkeltvedtak som er truffet av forvaltningsorgan opprettet i medhold av lov om kommuner og fylkeskommuner, er klageinstansen kommunestyret eller fylkestinget, eller etter disses bestemmelse, formannskapet eller fylkesutvalget eller en eller flere særskilte klagenemnder oppnevnt av kommunestyret eller fylkestinget. Departementet er likevel klageinstans når vedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget. Vedkommende statlige organ er klageinstans når vedtak er truffet i henhold til myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan. Med mindre Kongen bestemmer annerledes, kan klageinstansens vedtak i klagesak ikke påklages. Klageinstansens vedtak om å avvise klagen kan likevel påklages, unntatt: a) når også underinstansen traff vedtak om å avvise klagen, b) når underinstansen har prøvd avvisningsspørsmålet og kommet til at vilkårene for realitetsbehandling er til stede, c) når Kongen vil være klageinstans, d) når klagen er avvist av en uavhengig klagenemnd. Er det klagerett over et vedtak om å avvise en klage som er truffet av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ som klageinstans, går klagen til fylkesmannen. For særskilte saksområder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra reglene i dette kapittel. Forskrift som begrenser klageretten eller som ellers vesentlig endrer reglene til skade for partsinteresser, kan bare gis når tungtveiende grunner taler for det”

Avgjørelser som avviser en sak kan normalt også påklages, siden en avvisning avgjør rettigheter og plikter, og dermed er et vedtak. Det vises her til Forvaltningskomiteens innstilling NUT 1958:3 s. 445:

”Gjenstand for klage er alle « individuelle vedtak », jfr. utkastets § 2. Dette vil i første rekke være realitetsavgjørelser som avslutter en sak. En beslutning om å avvise en sak er ingen realitetsavgjørelse, men for den enkelte vil den rent faktisk ha samme virkning som et avslag. Avgjørelsen bør derfor anses som individuelt vedtak og være gjenstand for klage etter loven, jfr. de alminnelige motiver s. 208. Pålegg under iverksettingen av et vedtak må likeledes regnes for individuelt vedtak etter loven.”.

Imidlertid når underinstansen har avvist en klage og avvisningen har blitt stadfestet av klageinstansen, har avvisingsspørsmålet blitt behandlet to gonger, jf. tredje ledd. Klager har da ikke videre klagerett a) når også underinstansen traff vedtak om å avvise klagen, b) når underinstansen har prøvd avvisningsspørsmålet og kommet til at vilkårene for realitetsbehandling er til stede, c) når Kongen vil være klageinstans eller d)når klagen er avvist av en uavhengig klagenemnd.

Det er ikke nødvendigvis alle vedtak som er klagbare. I forarbeidene er det drøftet enkelte vedtak som etter sin art ikke kan påklages, fordi de må gjennomføres straks, jf. Ot.prp.nr.38 (1964-1965) s. 92 og 93:

”Komiteen drøfter på side 273 spørsmålet om det fins enkeltvedtak som etter sin art ikke kan påklages og sier bl.a.:« At vedtak etter sin art må unntatt fra administrativ klage er det vanskelig å finne eksempler på. Man kan nevne mange av de vedtak Politiet treffer for å opprettholde ro og orden. For så vidt man her kan tale om forvaltningsvedtak noe som ikke alltid er tilfelle – så dreier det seg ofte om vedtak som er av den art at de må gjennomføres straks, de egner seg ikke for administrativ klage. Det samme kan sies om brannsjefens bestemmelse om rivning av bygning for å hindre at brann brer seg (brannlovens § 35, jf. den alminnelige klagerett i lovens § 13), og de foranstaltninger en veterinær treffer for å forebygge smitte av kvegpest (lov av 14. juli 1894 § 3). I disse og lignende tilfelle er det klart at det ikke er plass for noen administrativ rekurs, fordi en klage ikke kan endre det inngrep som er skjedd. At klageadgangen her må være stengt følger av seg selv, og det er ingen grunn til for så vidt å ta noe særskilt forbehold i en lov om alminnelig klagerett. »”

Man har også særskilt klagerett etter forvaltningsloven § 14 andre punktum for pålegg om å gi opplysninger, etter forvaltningsloven § 15 fjerde ledd for gransking, husundersøkelse, bokettersyn og annen gransking, samt etter forvaltningsloven § 21 annet ledd for avslag om innsyn i dokumenter eller om å få gjøre seg kjent med en bestemt opplysning.