Veiledningsplikten

Forvaltningen har en alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Ӥ 11. (veiledningsplikt).

Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om: a) gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og b) regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet. Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham. Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres. Kongen kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av veiledningsplikten og om den måten veiledningen skal ytes på”.

Denne plikten harmonerer med hensynet til god forvaltningsskikk. Den alminnelige veiledningsplikt innebærer ikke å drive med alminnelig opplysningsvirksomhet. Meningen er å gi de som på en alle annen måte kommer i kontakt med et forvaltningsorgan generell veiledning innenfor forvaltningsorganets saksfelt og virkeområde. Først og fremst er det viktig at personer som er part i en sak, som er til behandling hos et organ, får den veiledning de har behov for. Også andre med aktuell interesse i en sak, har krav på veiledning. Klare brudd på veiledningsplikten som ansees som uaktsomme, kan gi grunnlag for erstatningsansvar, jf. eksempelvis Rt. 1972 s. 431 og Rt. 2002 s. 1331.

I henhold til forvaltningsloven § 11 annet ledd, skal forvaltningen av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Ved spørsmål eller ”når sakens art eller partens forhold gir grunn til det”, skal det gis veiledning om ”gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende saksområde” og om ” regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven”. Er det andre forhold som kan ha betydning for resultatet i saken, bør forvaltningen også gi veiledning om de. Den samme veiledning skal gis ved forespørsel fra part i saken, når sakens karakter eller partenes forhold tilsier det, eller når andre interesserte spør om sine rettigheter og plikter som omtalt i § 11 fjerde ledd. Sammen med forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt etter forvaltningsloven § 17) og retten til partsinnsyn i sakens dokumenter etter forvaltningsloven § 18, er formålet at parten gjennom veiledning skal bli kjent med egen rettsstilling og muligheter i forhold til vedtak og klage.

Forvaltningsloven § 1 om lovens virkeområde fastslår at veiledningsplikten ikke bare gjelder for saker hvor vedtak eller forskrift blir resultatet. Den skal også gjelde i andre saker som for eksempel omfattes av organets forretnings- eller servicevirksomhet.

En del av de konkrete veiledningspliktene til forvaltningen er nedfelt i kap. 2 til forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven (forvaltningslovforskriften). Forvaltningslovforskriften fastslår blant annet i forvaltningslovforskriften § 3 at organet bør “hjelpe til med å fylle ut skjemaer og utarbeide klager og andre dokumenter når det synes å være behov for slik hjelp”. Etter forvaltningslovforskriften § 4 bør skriftlig henvendelse som er kommet til urette myndighet i alminnelighet “oversendes rett myndighet direkte, samtidig som avsenderen underrettes om oversendingen”.

I Rt. 1976 s. 614 ble en søker til en vaktmesterjobb, som opprinnelig ikke var innstilt, ansatt på grunn av at han trengte stillingen fordi han hadde syk kone og mindreårige barn. Personene som var innstilt som nr. 1 kunne også ha påberopt seg lignende sosiale forhold, men hadde ikke gjort det. Han hevdet at han burde fått veiledning om at sosiale forhold ville bli tillagt betydning. Høyesterett uttalte da at forvaltningsloven § 11 ikke kunne ”forstås slik at ansettelsesmyndigheten av eget tiltak plikter å veilede søkeren om hvilke forhold han kan være tjent med å påberope”. Forvaltningsloven § 11 annet ledd bokstav b er vedtatt etter denne dommen, og det er mulig at saken i dag ville fått et annet resultat. Et forvaltningsorgan har kun veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. De plikter med andre ord ikke å gi veiledning om forhold som ligger under et annet organ. Om mulig skal det gis opplysning om hvilket organ som er det rette for vedkommende å kontakte, hvilket følger av forvaltningsloven § 11 fjerde ledd.

Sosialtjenesten har en veiledningsplikt som går videre enn den allerede nevnte. I sosialtjenesteloven av 1991 § 4-1 skal det gis ”opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det”. Her skal det gis opplysninger som kan hjelpe klienten til å søke trygd eller andre støtteordninger, arbeid hos arbeidsformidlingen, barnehage, skole osv. Det kan stilles spørsmål om hvor inngående denne veiledningen skal være. I mange tilfeller vil det bero på organets situasjon og kapasitet. Likevel er veiledningsplikten av en så viktig karakter, at den ikke kan bli stående i skyggen for andre arbeidsoppgaver.

I praksis vil de ulike forvaltingsorganene selv ha myndighet til å bestemme hvor omfattende veiledning som skal gis i de ulike tilfeller. Mislighold av veiledningsplikten kan imidlertid føre til forskjellige sanksjoner. Viser det seg at forsømmelsene er grove, kan vedkommende tjenestemann gis ordensstraff for tjenesteforsømmelse etter tjenestemannsloven. I tillegg kan det bli tale om at vedtaket kjennes ugyldig, eller at et erstatningsansvar må pålegges det offentlige. Sanksjonsadgangen følger både av lov og av det ulovfestede kravet til god forvaltningsskikk. I Rt. 1917 s. 860 kastet ligningsnemnda en selvangivelse fordi den ikke var underskrevet av skatteyteren, og vedkommende ble av den grunn skjønnslignet. Høyesterett kjente ligningen ugyldig fordi nemnda burde ha gitt skatteyteren anledning til å rette feilen. En ligning ble også kjent ugyldig i Rt. 1928 s. 654, hvor det ble bygget på opplysninger som det var grunn til å tro skyldtes uriktig uttrykksmåte fra skattyterens side. Begrunnelsen for avgjørelsen var at vedkommende burde ha blitt gjort oppmerksom på forholdet.

I forvaltningsloven § 11 tredje er det nedfelt en veiledningsplikt i forhold til andre enn parter i bestemte forvaltningssaker, som tilsvarer veiledningsforskriften § 2 fjerde ledd. Det er dermed ikke et vilkår at vedkommende er part i en pågående sak. En person har dermed krav på samme veiledning som en part i en sak, selv om han ikke er part i en aktuell sak. Veiledningsplikten knytter seg imidlertid bare til rettigheter eller plikter i et « konkret forhold » som har « aktuell interesse » for vedkommende. Forvaltningen kan dermed nekte å gi ytterligere veiledning, dersom veildedning ikker er knyttet til et et « konkret forhold » som har « aktuell interesse » for vedkommende.