Stortingets instruksjonsrett

Selv om det hører til statsforfatningsretten, så kan det for helhetens del være greit å nevne at Stortinget etter innføringen av parlamentarismen på sin side også kan instruere Regjeringen og derved også departementene og underliggende organer i enkeltsaker og generelt, i tillegg til å endre lovene. Regjeringen er også underlagt statsrådenes politiske ansvar (plikt til å gå av ved mistillit fra Stortingets flertall etter parlamentarismen som er konstitusjonell sedvanerett og del av Norges statsforfatning) og konstitusjonelle ansvar (strafferettslig ansvar ved riksrett etter Grunnloven § 86). Hvis forvaltningen ikke følger Stortingets pålegg, vil dermed forvaltningens manglende oppfølging av en instruks fra Stortinget kunne bli at den ansvarlige statsråd eller eventuelt hele Regjeringen (avhengig av hvem det reises mistillitsforslag mot) må gå av, samt riksrett selv om riksrettssaker i dag er meget sjeldent.

I dag har dermed Stortinget etter konstitusjonell sedvanerett en generell instruksjonsmyndighet overfor den statlige forvaltningen, (med unntak av noen få saker som faller inn under de kongelige prerogativene med hjemmel i Grunnloven). Stortinget kan ved lov eller plenarvedtak (som vanligvis kalles instrukser) foreskrive hvordan forvaltningsmyndighet skal utøves. Slike instrukser gis ofte i praksis, men de er underlagt visse begrensninger. Disse begrensningene er blant annet på områder hvor Grunnloven sier at Regjeringen har enekompetanse til å treffe vedtak. Ofte gir Stortinget instrukser til Regjeringen i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldinger. Det sies da hva som er gjort, og hva det forventes at Regjeringen gjør på et område. Dersom Regjeringen er en flertallsregjering vil det i praksis ikke gis like mange instrukser, som om Regjeringen var en mindretallsregjering, siden opposisjonen da normalt ikke vil være i stand til å fatte flertallsvedtak mot en flertallsregjering.