Instruksjonsretten

Instruksjonsretten innebærer at overordnet organ kan instruere det underordnete organ i forvaltningen i enkeltsaker og i praksis generelt. Overordnet organ kan instruere underordnet organ om både rettsanvendelse, saksbehandling og også faktiske handlinger.

Det vil gjennom instruering fra det overordnete organ oppstå en rettslig plikt for det underordnete organet til å følge den instruksjon som det overordnete organet har gitt, såfremt instruksjonen ikke er lovstridig. Instruksjonsrett kalles noen ganger for styringsrett. Å kunne ha instruksjonsretten i behold er et vilkår for å kunne delegere myndighet til et underordnet organ (se nedenfor). Instruksjonsretten er en del av Norges Statsforfatning og er konstitusjonell sedvanerett av Grunnlovs rang.

Grunnloven § 3 gir Regjeringen den overordnede instruksjonsmyndighet som den utøvende makt (Kongen). Grunnloven § 3 lyder:

”§ 3. Den udøvende Magt er hos Kongen, eller hos Dronningen hvis hun har erhvervet Kronen efter Reglerne i § 6 eller § 7 eller § 48 i denne Grundlov. Naar den udøvende Magt saaledes er hos Dronningen, har hun alle de Rettigheder og Pligter som ifølge denne Grundlov og Landets Love indehaves af Kongen”.

Regjeringen har også spesiell myndighet til å organisere og instruere departementene etter Grunnloven § 12 tredje ledd som lyder:

”Kongen fordeler Forretningerne iblandt Statsraadets Medlemmer saaledes, som han det for tjenligt eragter”.

Når det gjelder Regjeringens instruksjonsmyndighet, har den som utgangspunkt myndighet til å instruere alle lavere organ i den hierarkiske oppbyggingen innenfor statsforvaltningen, men ikke kommunale og fylkekommunale organer. Regjeringen ved det enkelte departement kan gi både generelle instrukser og instrukser i enkeltsaker. Går en lenger ned i hierarkiet, har også departementer og direktorater m.v. instruksjonsmyndighet overfor lavere statsorganer. Innenfor de enkelte organ har dessuten ledelsen instruksjonsmyndighet overfor underordnede kolleger. Når en kommer ned til den enkelte kommune er det også slik at høyere organer og tjenestemenn har instruksjonsmyndighet overfor lavere organer. Det som er litt spesielt er imidlertid at det er de folkevalgte organ, kommunestyret og fylkestinget, som står øverst i hierarkiet, og ikke den administrerende ledelse slik som i staten, jf. Grunnloven § 3.

Instruksjonsmyndigheten begrenses normalt ikke av at myndighet delegeres direkte i lov til et underordnet organ. Regjeringens og departementenes instruksjonsmyndighet kan imidlertid begrenses av Stortinget gjennom lov eller plenarvedtak.

Instruksjon forutsetter at forvaltningsorganet er underlagt et overordnet organ med hjemmel i lov eller gjennom delegert kompetanse. Et departement kan dermed ikke instruere et forvaltningsorgan som er underlagt et annet departement. Sideordnede forvaltningsorganer kan heller ikke instruere hverandre. Instruksjonsretten vil derfor kun kunne skje mellom statlige forvaltningsorganer som er underlagt et departements instruksjon. Kommunale organer er underlagt kommunene som selvstendige, og kan ikke instrueres av Staten. Uavhengige råd og nemnder som Utlendingsnemnda, Bankklagenemnda og Trygderetten, vil heller normalt ikke kunne instrueres, selv om de også kan være statlig oppnevnt og administreres av et departement. Stortinget har derfor som utgangspunkt ønsket at man kun gir kompetanse til uavhengige organer som ikke kan instrueres, når særlige hensyn tilsier det, jf. St.forh. 1977 s. 4077:

«Som en hovedregel skal legges til grunn at Kongen og eventuelt også departementene skal ha instruksjons- og kontrollmyndighet over andre offentlige organer. Blir det i et forslag til lov eller stortingsvedtak foreslått at instruksjons- og kontrollmyndigheten skal være begrenset i forhold til det som er hovedregelen, må dette begrunnes i særlige hensyn.»