Forvaltningens oppbygning

Innenfor forvaltningen skiller en mellom sentrale, regionale og lokale forvaltingsorganer. De sentrale organene finner en i hele landet, de regionale i deler av landet, som i en landsdel eller i et fylke, og de lokale finner en i mindre distrikt ofte på kommunalt nivå. Ofte kaller en alt som ikke er sentralt for lokalt. Den sentrale forvaltningen består av Regjeringen, departementene, direktorater og tilsyn m.v, og disse organene er statlige. Regionale og lokale organer er dels statlige og dels kommunale. Kommunene og fylkeskommunene har til en viss grad av lokalt selvstyre med hjemmel i kommuneloven, og ledes av egne folkevalgte organer som er kommunestyre og fylkesting. De har sine egne forvaltningsorganer, som for eksempel en egen beskatnings- og bevilgningsmyndighet. De står som tidligere nevnt ikke i et direkte underordnet forhold til statsforvaltningen, og kan ikke instrueres av staten. Man kaller derfor ordningen kommunalt selvstyre, siden Storting og Regjering ikke kan instruere kommunene.

Forvaltningsapparatet er hierarkisk oppbygd, både i kommunene og staten. Hvert organ har altså et høyeste organ som de er underordnet. Den hierarkiske oppbyggingen kan se ut som en pyramide, og organiseringen er grunnleggende for å forstå reglene om forvaltningens instruksjons og delegasjonsmyndighet. En kan nok si at ledelsen av statsforvaltningen ligger hos Regjeringen, men det er likevel viktig å huske på at Stortinget også øver direkte innflytelse på forvaltningsvirksomheten gjennom sin lovgivningskompetanse og fastsetting av statsbudsjettet. Rett under Regjeringen finner vi departementene, hvor hvert enkelt av dem har noen sentrale organer (direktorat, råd m.v.) tilhørende dem. Noen departementer har også regionale og lokale organer underlagt seg. Overordnede organer har instruksjonsmyndighet over underordnede organer. De førstnevnte er overordnet de sistnevnte. Et overordnet organ får da myndighet til å instruere et underordnet organ om hvordan det skal utføre sin daglige virksomhet. En instruks kan også inneholde generelle retningslinjer om skjønnsanvendelsen innenfor et område eller i enkeltsaker, hvordan ulike lover skal tolkes, om den generelle saksbehandlingen osv. Overordnede organ har det politiske ansvar for virksomheten i underordnede organ, og det konstitusjonelle ansvar er tillagt hver enkelt statsråd.