Erstatning ved manglende etterlevelse av forhåndstilsagn

Dersom forvaltningen forplikter seg rettslig gjennom forhåndstildsagn eller avtale, og det ikke var adgang til det, vil den private part kunne kreve erstatning etter eksempelvis skadeserstatningsloven § 2-1, og også på kontraktsrettslig grunnlag. Imidlertid er det dermed ikke gitt at et vedtak i strid med avtalen vil kjennes ugyldig. Innenfor den offentlige rett, vil man begrense seg til å vurdere om myndigheten kunne bindes forvaltningrettslig. Dersom forvaltningen ikke kunne binde sin myndighet, vil det ikke spille noen rolle at forvaltningen blir privatrettslig ansvarlig for den privates innrettelsestap.

Dersom forvaltningen har gitt et tilsagn som ikke likevel binder forvaltningens senere avgjørelsesmyndighet, kan forvaltningen såledees bli erstatningsrettslig ansvarlig for eventuelt innrettelsestap pådratt i tillitt til en forventning skapt av tilsagnet. Nyere rettspraksis legger her til grunn at spørsmålet om erstatningsplikt vil være avhengig av om tilsagnet har vært klart nok til at det har vært egnet til å skape en forventning hos skadelidte som har erstatningsrettslig vern, jf. Fiskarbankdommen Rt. 1990 s. 1235.