Domstolskontroll

Private kan få dom for at enkeltvedtak eller en forskrift er ugyldig – såkalt legalitetskontroll. Domstolenes prøvelsesrett er i dag slått fast å være konstitusjonell sedvanerett (dvs. en sedvane for statsforfatningen som etter hvert er blitt oppfattet som en forpliktende regel med Grunnlovs rang). At domstolenes prøvelsesrett har Grunnlovs rang innebærer at den er en del av Norges statsforfatning, og ikke kan oppheves ved formell lov (krever Grunnlovsendring).

Domstolenes oppgave i Norges statsforfatning blir blant annet å kontrollere om forvaltningen har hjemmel i lov som grunnlag for sine avgjørelser, om saksbehandlingsreglene er fulgt og om avgjørelsene er truffet i samsvar med det faktiske grunnlag som foreligger i saken, og at avgjørelsene ikke er uforenlige med trinnhøyere rettskilder eller folkeretten.

Domstolenes prøvelsesrett vil ta utgangspunkt i om et vedtak (enkeltvedtak eller forskrift) er fattet med korrekt materiell, prosessuell og personell kompetanse etter lovens ordlyd. Domstolene kan prøve fullt ut om det etter loven er riktig myndighet som har fattet vedtaket (personell kompetanse etter loven), at vedtaket er fattet i henhold til lovens prosessuelle krav (prosessuell kompetanse etter loven) og at vedtaket har et innhold som ligger innenfor lovens ordlyd (materiell kompetanse etter loven) etter fortolkning av hjemmelen. Eventuelt kan domstolene prøve om vedtaket har grunnlag i annet kompetansegrunnlag enn formell lov. Virkningene av at vedtaket lider av materielle, prosessuelle og personelle feil, vil være at vedtaket anses som ugyldig dersom feilen har virket inn på vedtaket.

En oppsummerende gjennomgang av noen av de ulike sider som domstolene kan prøve av et vedtak ble gitt i Utvisningsdom I Rt. 1995 s. 72 (s. 77):

“Det første spørsmål som saken reiser, er om vurderingen etter utlendingsloven § 30 tredje ledd – se også § 29 annet ledd – hører til forvaltningens frie skjønn eller om det dreier seg om et rent rettsanvendelsesskjønn. Jeg går – på samme måte som partene – ut fra at domstolene under enhver omstendighet har den vanlige kontroll med forvaltningens utøvelse av en skjønnspreget myndighet. Det vil si at domstolene kan fastlegge lovbestemmelsens nærmere innhold og prøve om forvaltningen har holdt seg innenfor rammen av denne. Domstolene kan videre prøve om forvaltningen har bygget på riktig faktum, om det er tatt utenforliggende hensyn, og om det foreligger myndighetsmisbruk, vilkårlighet eller en så høy grad av urimelighet at det må få betydning for vedtakets gyldighet”.

Domstolene kan etter sikker rett blant annet prøve følgende sider av et vedtak for å avgjøre om et vedtak er gyldig:

1. Domstolene kan alltid prøve om det foreligger riktig faktum til grunn for vedtaket, jf. Rt. 1960 s. 1374 (Drosjeeierdommen s. 1378): ” At domstolene kan prøve holdbarheten av det faktiske grunnlag en slik avgjørelse bygger på, må anses som sikkert fastslått.”

2. Domstolene kan prøve om loven vedtaket er fattet med grunnlag i, er i strid med Grunnloven eller konstitusjonell sedvanerett, det vil si om hjemmelen for vedtaket er i strid med trinnhøyere rettskilder etter lex superior-prinsippet. Vedtaket vil da være ugyldig i den grad lovbestemmelsen strider mot Grunnloven, for eksempel mot forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft etter Grunnloven § 97.

3. Domstolene kan også prøve om vedtaket strider med en klar folkerettslig regel etter presumsjonsprinsippet mv., herunder om vedtaket må vike for en klar folkerettslig regel på grunn av sektormonisme. Et eksempel på dette ble angitt i Rt. 1998 (Utvisning 2) ” I tillegg til de begrensninger i utvisningsadgangen som er fastsatt i utlendingsloven, kommer begrensninger som måtte følge av folkeretten. Etter utlendingsloven § 4 skal utlendingsloven «anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling». Dette medfører at norske domstoler i sak om gyldigheten av utvisningsvedtak må prøve om vedtaket er i strid med folkeretten, og dersom dette er tilfellet, må vedtaket kjennes ugyldig”.

4. Domstolene kan prøve om det er tilstrekkelig hjemmel i loven for å fastsette en bestemt forskrift. Dersom forskriftene overskrider kompetansen i lovhjemmelen, vil et vedtak med hjemmel i forskriften være ugyldig.

5. Domstolene kan prøve et vedtaks prosessuelle sider (altså om fremgangsmåten og saksbehandlingen har vært god nok), herunder om begrunnelsen er god nok og om forvaltningen har utredet saken godt nok før vedtak treffes.

6. Domstolene kan prøve om forvaltningen var personelt kompetent da vedtaket ble gitt, herunder om forvaltningens tjenestemenn har vært inhabile ved avgjørelsen, og om forvaltningsorganet gjennom delegasjon hadde personell kompetanse til å fatte vedtak (om riktig myndighet har fattet vedtaket).

7. Domstolene kan overprøve et vedtak dersom det er tatt usaklige eller utenforliggende hensyn i begrunnelsen til vedtaket, eller om det i seg selv er totalt urimelig, etter læren om myndighetsmisbruk.

8. Domstolene kan overprøve om forvaltningen har fortolket lovens vilkår riktig fullt ut ved såkalt rettsanvendelsesskjønn, hvor lovtolkingen er begrenset til om parten oppfyller vilkårene i loven eller ikke og lovens vilkår er av juridisk karakter og ikke er utpreget faglig eller politisk skjønnsmessige. Det samme gjelder skjønnsmessige bestemmelser, hvis forvaltningen har feiltolket bestemmelsen.

9. Domstolene har en begrenset prøvelsesrett ved skjønn inneholdende en del faglig og politisk skjønn, der domstolene vil være varsomme med å overprøve om fakta passer på regelen (subsumsjonsskjønn). Hovedregelen er at skjønnsmessige vurderinger kan overprøves med mindre skjønnet må anses som helt fritt, jf. Rt. 1995 s. 1427 ”Naturfredning” (s. 1433).

10. Enkelte skjønn vil anses for å være unntatt domstolsprøvelse, og vil høre til forvaltningens frie skjønn. En forutsetning for at skjønnet skal være fritt, er imidlertid at forvaltningen ikke har mistolket loven. Hvis også de skjønnsmessige vilkår er feil fortolket, så kan domstolene prøve selve lovtolkingen. Domstolene kan ikke overprøve det som hører inn under forvaltningens frie skjønn.

11. Domstolene kan ikke prøve såkalt hensiktsmessighetsskjønn (populært kalt ”kan”-skjønnet, dvs. når det i hjemmelens ordlyd står at forvaltningen ”kan ved særlige grunner fatte vedtak om…”. Domstolene kan prøve om det foreligger særlige grunner, men kan ikke overprøve forvaltningens vurdering av om det er hensiktsmessig å benytte muligheten til å fatte vedtak.

12. Domstolene kan ved offentlige ytelser prøve om ytelsene tilfredsstiller et absolutt krav til minstestandard av ”omfanget av ytelsene”, jf. Rt. 1990 s. 874 (Fusa). Et vedtak kan dermed kjennes ugyldig, dersom det offentlige tilbud ikke samsvarer med en absolutt minstestandard for offentlige ytelser.

13. Domstolene kan ved vedtak som er sanksjoner/reaksjoner prøve om vedtaket som reaksjon er forholdsmessig i forhold til overtredelsen.

14. Domstolene kan prøve om vilkår ved begunstigende vedtak ligger innenfor lovens formål og relevante hensyn, og om de kan aksepteres i vedtaket. Domstolenes prøvelsesrett her er i liten grad begrenset av at forvaltningen ellers har et fritt skjønn i rettsanvendelsen. Domstolene har således en relativt omfattende prøvelsesrett om vilkår ved begunstigende vedtak ligger innenfor lovens formål og relevante hensyn.

15. Domstolene kan prøve om forvaltningen hadde adgang til å forhåndsbinde forvaltningsmyndighet gjennom avtale, herunder om et vedtak er ugyldig som følge av at forvaltningen gjennom forhåndsbinding var avtalerettslig forpliktet til å avsi eller ikke avsi et vedtak med et bestemt innhold.

For alle disse grunnlagene er det lagt til grunn at domstolene i større grad kan gripe inn overfor svært inngripende vedtak for borger, ut fra en vurdering av hvilke interesser som vedtaket griper inn i. Hvor urimelig skjønnet fremstår, kan således også virke inn i vurderingen.

Videre er det også vilkår om at ovennevnte feil må ha virket inn på vedtakets innhold, for at et vedtak skal kjennes ugyldig, sml. forvaltningsloven § 41. Se nærmere under ugyldighet.