Delegasjon

Delegasjon er at et forvaltningsorgan, som selv har kompetanse til å fatte vedtak (myndighet), bestemmer at kompetansen kan utøves av et underordnet organ i den utstrekning det delegerende organ selv bestemmer. Delegasjon er i dag sammen med instruksjonsmyndigheten å anse som konstitusjonell sedvanerett av Grunnlovs rang.

Det er i dag antatt at delegasjon kun er begrenset av behovet for delegasjon, jf. Rt. 1952 s. 1089 og 1956 s. 952. Det er antatt at man kan delegere så langt behovet rekker, så lenge hjemmelen for delegasjon er klar, og instruksjonsretten er i behold, jf. Rt. 1952 s. 1089 (Hvalolje) på s. 1097:

”Når det gjelder lovgivningsmyndighet, har så vel praksis som teori trukket vide grenser for adgangen til delegasjon, idet man vesentlig har lagt vekt på behovet” og “Jeg antar at spørsmålet om delegasjonens grunnlovmessighet må avgjøres etter de foreliggende reelle hensyn. Herunder fremhever jeg særlig at de bestemmelser vi her har for oss, gir myndighet til å pålegge økonomiske forpliktelser, som kan bli meget betydelige”.

Kongen er etter innføringen av parlamentarismen å likestille med ansvarshavende departement. Etter Grunnloven § 22 skal Kongen (det vil si Regjeringen i dag) organisere arbeidet under sine kontorer – det vil si departementene. Departementene har igjen direktorater og tilsyn lagt under seg, som har fått delegert til seg til avgjørelseskompetanse. Imidlertid kan ikke selve instruksjonsretten delegeres bort. På de fleste forvaltningsområder fattes forskrifter og enkeltvedtak av forvaltningsorgan som er underlagt departementene (direktorater og tilsyn), som Mattilsynet, Fiskeridiektoratet, Sosial- og helsedirektoratet, Vegdirektoratet mv.

Det ligger en klar begrensning i at myndighet kun kan delegeres nedover til et forvaltningsorgan som er underlagt det bortdelegerende forvaltningsorgans myndighet, når det bortdelegerende forvaltningsorgan har fått kompetansen direkte i lov eller gjennom vedtak fra kompetent organ (eksempelvis et departement eller Kongen i statsråd).

Sideordnet delegasjon og ekstern delegasjon til private rettssubjekter eller uavhengige råd og nemnder kan normalt ikke skje, idet delegasjon forutsetter instruksjonsrett i forhold til myndigheten hvis ikke kompetansen er gitt i lov direkte fra Stortinget. Private rettssubjekter eller uavhengige råd og nemnder eller sideordnede organer må således normalt gis kompetansen direkte i lov, og ikke gjennom delegasjonsvedtak fra en delegerende myndighet.

Det har vært reist spørsmål om et underordnet organ har kompetanse til å delegere sin tildelegerte kompetanse videre til et organ underordnet seg selv. I dag må man i stor grad anta at slik delegasjon tillates, jf. Rt. 1993 s. 808 (Garnfisk):

”Det har vært den alminnelige oppfatning at et direktorat som utgangspunkt ikke har adgang til å delegere videre den myndighet det er tillagt ved delegasjon fra et departement, jf her uttalelsene i Rt-1986-46 flg med henvisninger. Men de tidligere uttalelser om spørsmålet er, som fremholdt av førstvoterende i denne kjennelsen, ikke entydige. I den nyere rettsteori synes man for øvrig noe mer tilbøyelig til å tillate slik delegasjon”.