Prøving av grunnlovsmessighet

Dersom et vedtak bygger på en lovbestemmelse som er i strid med en trinnhøyere rettskilde som Grunnloven eller konstitusjonell sedvanerett, kan vedtaket måtte anses som ugyldig dersom loven må fortolkes innskrenkende eller settes til side for å ikke komme i strid med en lex superior rettskilde. Domstolenes prøvelsesrett i forhold til lovers grunnlovmessighet ble slått fast i Rt. 1918 s. 403 (Store konsesjonssak):

”Men hvis domstolene finder det avgjort, at nationalforsamlingen eller administrationen har overskredet sin kompetanse, saa oppfatter jeg grundloven, har domstolene baade retten og pligten til at gjøre den fortolkning gjældende, som maa ansees for at være den rette. Dette er ikke at anskue saken saaledes , at domstolene utøver et supremati over de øvrige kostitutionelle myndigheter. Men betragtningen har sin grund i, at likesom den legsislative myndighet er kvalitativt forskjellig fra den administrative, saaledes er den judiciative myndighet kvalitativt forskjellig fra saavel den legislative som den administrative. Jeg kan ikke lese grundloven annerledes end at dette er dens system”

I Kløfta-saken Rt. 1976 s. 1 (plenum) ble det sagt følgende:

“Jeg finner det nødvendig først å si noen ord om domstolenes kompetanse til å prøve grunnlovmessigheten av lover. Det er på det rene at hvis anvendelsen av en lov fører til resultater som er i strid med grunnloven, vil domstolene måtte bygge sin avgjørelse på den regel som følger av grunnloven, ikke på lovbestemmelsen. Dette er det gitt uttrykk for i en lang rekke dommer av Høyesterett, og det er bekreftet i lov av 25. juni 1926 § 2, som gir særregler om Høyesteretts behandling av grunnlovskonflikter. Vi står her overfor en sikker konstitusjonell sedvanerett, og domstolenes kompetanse — den såkalte prøvelsesrett — er da heller ikke bestridt av kommunen eller Justisdepartementet i denne sak. Det må videre legges til grunn at denne prøvelsesrett også er en prøvelsesplikt, slik at domstolene, når spørsmålet melder seg, er nødt til å avgjøre om grunnloven er gått for nær. Det er imidlertid forskjellige oppfatninger av hvor meget det skal til for at domstolene skal sette en lov til side som grunnlovsstridig. Jeg finner ikke grunn til å uttale meg i sin alminnelighet om dette. Løsningen vil i noen grad avhenge av hvilke grunnlovsbestemmelser det er tale om. Gjelder det bestemmelser til vern om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet, antar jeg at grunnlovens gjennomslagskraft må være betydelig. Gjelder det på den annen side grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse, mener jeg som førstvoterende i plenumssaken inntatt i Rt-1952-1089, særlig side 1098 (hvalavgiftssaken), at domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets eget syn”.

I Rt. 1996 s. 1415 Borthen-saken ble det også klart lagt til grunn at domstolene kan prøve lovers grunnlovsmessighet i en konkret sak:

“Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at domstolenes myndighet til å prøve lovers grunnlovsmessighet må ses som et allment forfatningsrettslig prinsipp. Det er ikke begrenset til bestemte rettsområder. Også trygdelovgivningen omfattes således. Den grunnlovsbestemmelse som er aktuell i saken, er Grunnloven § 97 – forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Spørsmålet er om det var i strid med denne bestemmelsen å endre folketrygdlovens regler om ektefelletillegg med virkning også for dem som allerede var tilstått slikt tillegg”.