Avtalekompetanse

Et tredje kompetansegrunnlag forvaltningen kan vise til, er det de har i kraft av sin avtalekompetanse. Forvaltningen har først og fremst på lik linje som private, kompetanse til å inngå avtaler i kraft av å eie løsøre og fast eiendom. Forvaltningen kan med andre ord treffe rettslig bindende bestemmelser om salg, bortleie, pantsetting, bytte osv. Ønsker for eksempel staten å selge en eiendom, står den i utgangspunktet fritt til å gjøre det, uten å måtte vise til noen hjemmel i formell lov. Ved siden av eierrådigheten vil også avtalekompetansen kunne tjene som et grunnlag for å pålegge plikter, i kraft av å være et anerkjent rettssubjekt (Stat, kommune) som har autonom kompetanse – det vil si rettslig handleevne til å binde seg ved rettshandler (avtaler). Forvaltningen kan også forplikte borger gjennom avtaler om forhåndsbinding av myndighet, eller gjennom å avtale motytelser eller vilkår ved innvilgende vedtak.

Et praktisk viktig område der forvaltningen inngår privatrettslige avtaler er ved ansettelse av egne ansatte som arbeidsgiver. Avtaler reguleres i all hovedsak av de ulike privatrettslige reglene. Avtaleloven § 41 slår fast at den får anvendelse på « formuerettens område », slik at privatrettslige regler gjelder fullt ut for avtaler hvor det offentlige er part. Offentligrettslige regler om habilitet og om hvem som har personell kompetanse kommer imidlertid også til anvendelse, sammen med den forvaltningsrettslige læren om binding av forvaltningsmyndighet, når avtalen binder forvaltningens fremtidige skjønnsutøvelse/handlekraft. Forvaltningen inngår også avtaler seg imellom mellom offentlige organer, og med statlige selskap som INVANOR, Eksportrådet, GIEK mv. Staten inngår også kollektivavtaler med flere av næringslivets organisasjoner. Eksempler er jordbruksavtalene som inngås for 2 år om gangen.

Kompetansen til å inngå avtaler med private kan imidlertid være begrenset ved lov. For å selge statseiendom, behøver man i mange tilfeller Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 19. Kommunestyreloven § 51 setter grenser for kommuners adgang til å oppta lån, garantere for forpliktelser og pantsette eiendeler.