Saksomkostninger ved medhold

Dersom et vedtak blir endret til gunst for en part, skal parten etter forvaltningsloven § 36 tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. Krav om dekning må settes frem senest 3 uker etter at melding om det nye vedtak er kommet fram til vedkommende part, men forvaltningen kan likevel forlenge klagefristen eller gi oppreisning for oversitting av fristen etter forvaltningsloven § 29 fjerde ledd og §§ 30-32.

Forvaltningsloven § 36 er et selvstendig rettslig grunnalg for å få dekket særlige sakskostnader til advokat, sakkyndig mv. i forbindelse med å få medhold i en forvaltningssak ved siden av andre rettslige grunnlag som omkostninger etter trygderettsloven eller tvisteloven, eller med hjemmel i alminnelige erstatningsretteslige prinsipper. Det antas imidlertid at dekning av kostnader med hjemmel i alminnelige erstatningsretteslige prinsipper bare kan tilståes fra det offentlige eller fra motparten når kostnadene er påført ved uaktsomt forhold.

”§ 36. (sakskostnader). Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. I sak som vesentlig er en tvist mellom parter, kan den part som har satt fram krav om endring av et vedtak, men ikke har fått medhold i spørsmål av noen betydning, pålegges å betale den annen part helt eller delvis de særlige sakskostnader som kravet har ført med seg. Det skal legges vekt på om vedkommende hadde fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket, om det er rimelig ut fra sakens art og motpartens forhold å pålegge kostnadsansvar. Spørsmålet om en part skal få dekning for sakskostnader, avgjøres av klageinstansen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken. Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter første ledd blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen. Kravet må settes fram senest 3 uker etter at melding om det nye vedtak er kommet fram til vedkommende, dog gjelder § 29 fjerde ledd samt §§ 30-32 tilsvarende. Avgjørelsen kan påklages etter reglene i dette kapittel om ikke annet er fastsatt av Kongen. For særskilte saksområder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra disse regler, herunder om klage når avgjørelsen er tatt av kommunestyreorgan som nevnt i § 28 annet ledd. Sakskostnader som er tilkjent en part etter reglene i annet ledd, kan tvangsinndrives etter reglene for dommer. Dersom vedtaket er blitt endret, skal parten gjøres merksam på retten til å kreve dekning for sakskostnader, med mindre det er usannsynlig at han har hatt vesentlige sakskostnader eller det må antas at han eller hans fullmektig kjenner retten. Dersom det i andre tilfelle finnes rimelig at spørsmålet om dekning for sakskostnader blir vurdert, bør parten gis nødvendig vegledning”

Forvaltningsloven § 36 gjelder kun når vedtaket blir «endret til gunst» for parten. Vilkåret for tilståelse av saksomkostninger ansees derfor oppfylt i det tilfelle forvaltningsorganet finner grunn til å vurdere de skjønnsmessige sider av saken på en annen måte. Man får således ikke dekket sakskostnadene i forbindelse med søknad, og retten til å få dekket sine omkostninger gjelder kun parten og ikke tredjemann som er berørt. Det er således kun når et vedtak som først går ut på avslag for parten, blir endret etter omgjøring eller klage at parten kan kreve omkostningene dekket.

Det er et vilkår at forvaltningens beslutning om endring regnes som offentlig myndighetsutøvelse, og anses som et enkeltvedtak, jf. LB 2000 s. 2980 (Borgarting):

”Det er på rene at forvaltningsloven kapittel VI, herunder § 36 om saksomkostninger ved omgjøring, bare gjelder for enkeltvedtak. Dette følger av lovens § 2 andre ledd. En direkte anvendelse av § 36 forutsetter derfor at en avgjørelse vedrørende utbetaling av gruppelivsforsikring er å anse som et enkeltvedtak. Etter lagmannsrettens vurdering er så ikke tilfelle. Dette følger av at rett til gruppelivsforsikringen i staten ikke er en lovfestet ordning, men bygger på avtale, slik departementet uttalte. Dermed vil en avgjørelse vedrørende gruppelivsforsikring etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet ikke være å anse som utøvelse av offentlig myndighet, jf. fvl. § 2 første ledd bokstav a, men falle inn under statens såkalte egenforvaltning. Dette må gjelde uavhengig av om vedkommende tjenestemann er omfattet av HTA, slik at han nyter godt av gruppelivsforsikringen direkte, eller om en slik ordning er individuelt avtalt, noe lagmannsretten legger til grunn at staten har adgang til å gjøre”.

Det er ikke nødvendig at saksbehandlingsfeilen har ført til ugyldighetsgrunn, eller at det er begått uaktsomhet av forvaltningen ved fastsettelsen av det første vedtaket. Forvaltningen plikter å dekke partens omkostninge i forbindelse med omgjøringen eller klagen på objektivt grunnlag, dersom vedtaket senere endres, uansett grunn til endringen. Omkostningene er likevel begrenset til de kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, slik at man ikke får dekket kostnadene til søknadsprosessen før avslaget, eller til unødvendig brevskriving eller påtrykk for å vinne frem.

Kravet om dekning er således ikke ubetinget, og må sees i sammenheng med siste del av første ledd hvor det heter: ”med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det». Ofte vil forvaltningen avslå krav om omkostninger, dersom det første avslaget skyldes at parten ikke fremsatte tilstrekkelige opplysninger, som senere er tilkommet saken, og som har begrunnet endringen av vedtaket. Vesentlige og nødvendige sakskostnader skal imidlertid alltid dekkes dersom endringen bare skyldes endringer i skjønnsutøvelsen, og det etter at det første vedtaket ble truffet ikke er kommet til nye momenter i form av nye opplysninger, nye argumenter, endrede forutsetninger m.v.

Det er bare når kostnadene er vesentlige at parten har rett til å få dekket saksomkostninger. Kravet om at kostnadene skal være vesentlige innebærer begrensninger i dekningsadgangen. Utgifter til eksempelvis småutgifter som porto, kopieringsutgifter og eventuelt tidsbruk ved utferdigelse av klage, vil således falle utenfor, jf. Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s. 102:

”Med denne formuleringen har man ment å gi uttrykk for at sedvanlige utgifter til porto, reiseutgifter, tap ved tidsspille o.l. må dekkes av parten selv, jfr. Ot. prp. nr. 27 (1968-69) s. 47. Som særlige sakskostnader kommer i første rekke i betraktning utgifter til advokat eller annen sakkyndig bistand. Begrensningen i § 36 er ikke fullt ut samsvarende med reglene for hvilke utgifter som kan dekkes ved fritt rettsråd. Etter ordningen med fritt rettsråd kan man nemlig også få dekket andre utgifter som saken fører med seg, så som gebyrer, kopieringsutgifter og reiseutgifter, jfr. Justisdepartementets rundskriv 1 november 1962 om fri rettshjelp utenfor rettergang (fritt rettsråd) s. 15 (§ 7) og Ot.prp. nr. 27 (1968-69) s. 23”.

På den annen side vil utgifter i forbindelse med hjelp til utferdigelse av klage, herunder annen sakkyndig bistand m.v. lett føre til økonomiske kostnader av en ikke ubetydelig størrelsesorden.

Lovens vilkår er videre at «kostnadene må ha vært nødvendig for å få endret vedtaket». Nødvendighetskriteriet fører til at feilens art og sakens vanskelighetsgrad må vektlegges. En eventuell vanskeliggjøring av saksbehandlingen som skyldes parten, eller det at parten ikke i tilstrekkelig grad har bidratt til at vedtaket ble riktig, vil ikke medføre at vilkåret om nødvendighet anses oppfylt, jf. Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s. 101:

”Men dessuten bør det også ellers være en adgang til å kunne avslå krav om dekning av sakskostnader dersom det ville være lite rimelig om det offentlige skulle belastes utgiftene. Det er flere forhold som bør tillegges vekt i denne forbindelse. Særlig viktig er det om det var forståelig at parten pådro seg utgifter, f.eks. ved å oppsøke advokat, for å få endret vedtaket. Ved vurderingen spiller feilens art og sakens vanskegrad en vesentlig rolle. Har parten selv ved uriktige eller ufullstendige opplysninger bidratt til feilen, er dette et vesentlig poeng. Likeledes må man legge vekt på om vedkommende kunne få tilstrekkelig bistand i administrasjonen, jfr. i denne forbindelse forvaltningsloven § 11 som pålegger forvaltningsorganene en alminnelig vegledningsplikt innenfor sitt område”.

Det er klageorganet som avgjør spørsmålet om hvilke kostnader som skal tilstås, uansett om vedtaket omgjøres i første instans.