Tilleggsfrist ved uvitenhet mv

Siden fristens utgangspunkt er fra og med skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, vil relativt gamle erstatningskrav kunne gjøres gjeldende på grunn av langvarig uvitenhet. Hensynet til skadevolder tilsier derfor behov for en tidsmessig yttergrense for skadevolders ansvar.

For krav om skadeserstatning vil det i foreldelsesloven § 9 nr. 2 være en yttergrense på 20 år ”etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte”, med et viktig unntak for personskade:

”Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom (a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og (b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade”.

20 – års fristen vil først få selvstendig betydning når skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden, senere enn 17 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Tidligere var fristen 10 år, men er nå 20 år for alle erstatningskrav.

Bestemmelsen i § 9 nr. 2 første alternativ ”opphøret av den skadevoldende handling” tar utgangpunkt i en aktiv skadeforvoldelse. Foregår den skadevoldende aktivitet over lengre tid vil fristen begynne når denne aktiviteten opphører. Foreldelseslovens § 9 nr. 2 annet alternativ vil komme til anvendelse hvor et ”annet ansvarsgrunnlag opphørte”, og man tenker da på unnlatelse av en handleplikt, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-1978) s. 61:

“Erstatningkravet skal dessuten alltid være foreldet når det er gått 20 år sia den skadevoldende handling, virksomhet eller annet ansvargrunnlag hørte opp. Det er som regel fra dette tidspunkt at erstatningkravet vil anses stiftet, slik at det m a o for erstatningkrav skal løpe en 20-års frist fra kravets stiftelse slik som foreslått i innst 1957. Dersom ansvargrunnlaget er unnlatelse av en handleplikt, vil utgangspunktet for fristen være handlepliktens opphør”.