Samme krav

Foreldelse vil omfatte alt som omfattes av ”kravet” eller ”fordringen,” herunder rentekrav, jf. foreldelsesloven § 24 nr. 2, som slår fast at virkningen av foreldelse av en fordring også omfatter rente, utbytte og lignende tilleggsytelse.

Det innebærer at når det tas rettslige skritt for å avbryte foreldelse, må søksmålet omfatte alle sider av kravet for at foreldelse skal unngås, for deler av kravet. Kravet som det tas rettslig skritt mot må være konkretisert og identifisert. Dersom man har 100 krav utestående med forskjellige forfallstidspunkt, så må søksmålet omfatte alle kravene med eventuell rente. Glemmer man noen av kravene, eventuelt å kreve rente, vil de foreldes ved 3-årsfristen.

Innenfor et sakskompleks vil det også være mange forskjellige erstatningsposter. Hvis man glemmer å ta med noen av disse erstatningspostene i stevningen, vil de som ikke er tatt med foreldes ved foreldelsesfristens utløp, idet de ikke er omfattet av det rettslige skritt.

Hva som er samme krav er i rettspraksis blitt knyttet opp mot spørsmålet om prosessuell identitet mellom det krav som reises i stevning/forliksklage, og det krav som senere fremmes Hvis kravet ikke er litispendent for domstolen, hvilket vil si at man kan reise søksmål parallelt for kravet, vil det ikke være prosessuell identiet og samme krav.

I Rt. 2006 s. 983 kom Høyesterett til at krav i forbindelse med feil og mangler på en vegg var omfattet av forliksklage angående mangler vedrørende taket, og dermed var fremmet innen tilleggsfristen i § 10 nr 1. Det ble resonnert slik at veggskadene var en følge av mangler ved taket, slik at begge kravene var omfattet av det rettslige skritt forliksklagen. I avsnitt 37-40 forklares prosessuell identitet slik:

” I dommen i Rt-1998-1042 hadde saksøkeren under den skriftlige saksforberedelsen fremsatt et krav om tilbakesøkning etter aksjeloven § 12-8. Spørsmålet var blant annet om foreldelsesfristen for tilbakesøkningskravet ble avbrutt ved stevningen, hvor det bare ble fremsatt et erstatningskrav. Høyesterett uttalte at stevningen ville være fristavbrytende i den utstrekning det kunne sies å være identitet mellom det krav som ble reist der, og det krav som først senere ble fremmet. Dersom reglene om litispendens i tvistemålsloven § 64 stengte for nytt søksmål, ville det være en slik identitet, med fristavbrudd allerede ved stevningen. Spørsmålet om identitet ble i denne dommen avgjort med utgangspunkt i sivilprosessens regler om hva som må anses som et nytt krav sammenliknet med et krav som allerede er brakt inn eller endog er rettskraftig avgjort av domstolene. Det skjer i slike tilfeller en totalbedømmelse av flere forhold, se Skoghøy: Tvistemål (2001) side 814 flg. Etter min oppfatning viser en slik totalbedømmelse i den foreliggende sak at det krav om erstatning/prisavslag for råteskader på nordveggen som ble fremsatt ved stevningen, er det samme krav som det krav knyttet til tak/råte som ble presentert i forliksklagen. Begge kravene gjelder erstatning/prisavslag beregnet ut fra omkostningene ved å utbedre de mangler som det på forhånd var reklamert over. De interesser som de aktuelle bestemmelsene i avhendingsloven tar sikte på å beskytte, er i dette tilfelle rimeligvis de samme. Jeg har allerede nevnt at kjøperne har angitt kravene som krav om erstatning/prisavslag. Lagmannsretten har for « takkravet » gitt erstatning for utbedringskostnadene etter avhendingsloven § 4-14, mens det er gitt et prisavslag etter samme lovs § 4-12 for « veggkravet » som er beregnet ut fra stipulerte omkostninger ved reparasjonen. Det er ikke redegjort nærmere for denne ulikheten i det rettslige grunnlaget”.

I Rt. 1998 s. 1042 (s. 1058 og 1059) kommer det klart frem at kravet vil være samme krav, dersom kravet ville vært litispendent ved ny stevning/forliksklage:

” Stevningen viser ikke til aksjeloven § 12-8. Denne bestemmelse ble først påberopt i prosesskrift av 26 mai 1995 til lagmannsretten. Dersom fristen først ble avbrutt gjennom dette prosesskrift, er kravet foreldet. Boet gjør imidlertid gjeldende at også kravet etter aksjeloven § 12-8 må anses for å være fremmet ved stevningen. Det er riktig at fristavbrytelse kan skje selv om stevningen ikke angir det rettslige søksmålsgrunnlag. Foreldelsesloven § 15 nr 1 må tolkes på bakgrunn av tvistemålsloven § 300 nr 2 som krever at stevningen angir de faktiske omstendigheter – «rettsfakta» – som kravet støttes på. For grunnlag som påberopes senere, må stevningen være fristavbrytende i den utstrekning det kan sies å foreligge identitet mellom det krav som reises i stevningen og det krav som senere fremmes. Det kan være naturlig å se det slik at dersom litispendensvirkningen av det opprinnelige søksmål ville stenge for et nytt søksmål, jf tvistemålsloven § 64, må stevningen også ha fristavbrytende virkning. Dette ikke minst fordi kreditor er henvist til å anlegge søksmål for å få avbrutt fristen”.

Det kan også nevnes at man i dag i erstatningssaker kan kreve såkalt deldom for erstatningskrav etter tvisteloven § 16-1, uten å konkretisere omfanget av erstatningen. Det vil her være klart at søksmål om påstand om erstatningsplikt, vil være fristavbrytende for hele erstatningskravet, så langt erstatningskravet materielt kan identifiseres med en konkret erstatningspost. Dersom det kreves oppreisning må imidlertid oppreisningskravet angis også for å unngå foreldelse.